Spørsmål

Helge André Njåstad (FrP): På Strøno i Bjørnafjorden står to bolighus fra 1905 i svært dårlig stand. Kommunen har to ganger gitt dispensasjon for å rive og gjenoppføre husene på samme sted, men settestatsforvalter omgjorde vedtaket. Nå står bygga til nedfalls og planlagt drift stopper opp.
Vil statsråden ta initiativ til avklaringer som sikrer at erstatningsbygg på eksisterende tun i LNF kan tillates når dette ikke øker bosettingsstrukturen og legger til rette for drift?

Begrunnelse

Saken gjelder en gård på Strøno i Bjørnafjorden, der det står to bolighus fra 1905 på gårdstunet. Tiltakshaver søkte om å rive disse og oppføre to nye boliger på tilsvarende plassering for å sikre familiebasert aktivitet, vedlikehold og drift av eiendommen. Kommunen gjorde en full dispensasjonsvurdering etter plan- og bygningsloven § 19‑2 og ga både dispensasjon og rammetillatelse. Det ble lagt vekt på at tiltaket skjer på bebygd areal, innebærer minimale landskapsvirkninger og ikke gir negative utslag for natur- eller friluftsinteresser. Plan-, bygg- og miljøutvalget stadfestet kommunens vedtak.
Statsforvaltaren i Vestland klaget, og settestatsforvalteren i Rogaland omgjorde kommunens vedtak til avslag. I klagebehandlingen ble tiltaket vurdert som om det gjaldt «ny bustad nr. to» på en liten landbrukseiendom uten dokumentert drift, og det ble vist til risiko for fradeling i et pressområde. Etter omgjøringen ble det gitt endelig avslag. Konsekvensen er at to lovlig etablerte hus nå står og forfaller, og at ønsket om å skape aktivitet, drift og vedlikehold på eiendommen blir hindret.
Kjernen i saken er et tolkningsspørsmål. Når tiltak gjelder riving og gjenoppføring på eksisterende tun med lovlig etablert bosettingsstruktur – i dette tilfellet hus som har stått siden 1905 – er det naturlig å behandle prosjektet som erstatningsbygg, ikke som ny spredt boligbygging. Kommunen gjorde nettopp en konkret stedlig vurdering av landskap, natur og friluftsliv og konkluderte med at hensynene bak LNF-formålet ikke ble vesentlig tilsidesatt, nettopp fordi tiltaket viderefører en etablert situasjon på bebygd areal uten nye naturinngrep.
En streng praktisering som likestiller erstatning på tun med nybygging i LNF gjør at småbruk forfaller i stedet for å fornyes. Dette skjer selv i saker hvor antall boenheter ikke øker, og hvor tiltaket tydelig vil styrke skjøtsel, vedlikehold, lokalt engasjement og verdiskaping. I en tid der mange småbruk legges ned, bør statlige myndigheter tilrettelegge for løsninger som holder bruk i hevd, sikrer kulturlandskap og jordvern i praksis, og gir rom for generasjonsbasert og aktivitetsbasert drift. Regelverket bør ikke tolkes så strengt at lovlig etablerte hus fra tidlig 1900‑tall ikke kan erstattes uten at det skaper nye utbyggingskonflikter.

Svar

Bjørnar Skjæran: Regjeringen er opptatt av lokaldemokrati og lokalt handlingsrom for kommunene. Som lokal planmyndighet har kommunene stor grad av mulighet til å bestemme arealutviklingen. Kommunene må imidlertid holde seg innenfor noen overordnede rammer og ivareta nasjonale og viktige regionale interesser når de skal planlegge arealbruken.
Jeg kjenner ikke detaljene i saken fra Bjørnafjorden kommune, men har fått opplyst fra Statsforvalteren i Rogaland at saken gjelder dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 for riving og gjenoppføring av bolighus nummer to på et lite gårdsbruk uten aktiv landbruksdrift i et LNFR-område. Bolighus nummer en har ikke vært behandlet som en klagesak hos Statsforvalteren. Hensynet bak LNFR-formålet er å verne om landbruks-, natur- og friluftsinteressene. Innenfor LNFR-formålet faller blant annet bygninger som er nødvendige av hensyn til gårdsdrift. Kommunen har altså valgt å gi dette området et arealformål med relativt strenge regler for hva som kan tillates. Arealet i saken er for eksempel ikke avsatt til LNFR-område med spredt boligbebyggelse som har noe lempeligere krav til hva som kan tillates av bebyggelse som ikke er nødvendig av hensyn til gårdsdrift.
Statsforvalteren fant at de rettslige vilkårene for dispensasjon ikke var til stede. Statsforvalteren i Rogaland kom derfor til et annet resultat enn kommunen ved vurderingen av de rettslige vilkårene for dispensasjon. Det betyr at kommunens skjønnsutøvelse ikke ble overstyrt.
Arealplaner vedtas av kommunens øverste folkevalgte organ etter omfattende beslutningsprosesser som skal ivareta viktige rettssikkerhetshensyn som offentlighet og medvirkning. Det gir også forutsigbarhet og sikrer likebehandling. Fremtidig arealbruk bør styres gjennom arealplaner. Kommunen har anledning til å regulere arealene til LNFR med spredt boligbebyggelse. Dette vil kunne åpne for oppføring av enkeltboliger innenfor LNFR-områdene og for denne type gjenoppbygging.