Skriftlig spørsmål fra Siv Jensen (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:126 (1999-2000)
Innlevert: 20.12.1999
Sendt: 21.12.1999
Besvart: 06.01.2000 av finansminister Gudmund Restad

Siv Jensen (FrP)

Spørsmål

Siv Jensen (FrP): Jeg viser til brev fra John Christensen, samt brev om fortolkning av forskrifter fra Skattedirektoratet vedr. beskatning av diett for utenlandske statsborgere. Det fremgår av dokumentene at ett og samme regelverk praktiseres svært forskjellig av forskjellige ligningskontor.
Hva er den riktige fortolkningen av regleverket og hva vil finansministeren gjøre for å sørge for at regelverket praktiseres likt av alle ligningskontorer?


2 vedlegg til spørsmål:

Vedlegg 1
Brev fra John Christensen, Regal Mølle avdeling Kristiansand, vedrørende beskatning av diett for utenlandske statsborgere. Datert 19. januar 1999.

Vedlegg 2
Brev fra Skattedirektoratet ved saksbehandler Siri Line Helseth, telefon 22 07 72 44, vedrørende fortolkning av forskrifter. Datert 13. mai 1997.

Gudmund Restad (Sp)

Svar

Gudmund Restad: Spørsmålet gjelder beskatning av diett for utenlandske statsborgere. Som ved arbeidsgivers utgiftsdekninger ellers, er utgangspunktet ved vurderingen av om arbeidsgivers dekning av diett skal anses skattepliktig, om arbeidstakeren har en underliggende fradragsrett for utgiftene til kost. Dersom utgiften er fradragsberettiget, kan arbeidsgiver dekke den uten at arbeidstakeren må skatte av utgiftsdekningen. Utgiftsdekningen behandles da etter den såkalte nettometoden, der arbeidstakeren kun må skatte av eventuelt overskudd på utgiftsdekningen. Dersom utgiften ikke er fradragsberettiget, er hele beløpet i utgangspunktet skattepliktig som lønn, ettersom arbeidsgiveren da i realiteten dekker arbeidstakerens private utgifter.

I forhold til det konkrete tilfellet som er bakgrunn for spørsmålet, synes det for det første å være et spørsmål om arbeidstakeren i det hele tatt har et opphold utenfor hjemmet. Det er bare i tilfeller med opphold utenfor hjemmet at det er aktuelt med fradrag for merutgifter til kost (og losji) eller skattefri utgiftsdekning av disse.

I forhold til problemstillingen knyttet til opphold utenfor hjemmet, må det først tas standpunkt til om arbeidstakeren har et annet hjem enn boligen på arbeidsstedet. Har han ikke det, vil boligen på arbeidsstedet være hans hjem, og han vil ikke anses å ha opphold utenfor hjemmet. Det stemmer, som det framgår av Skattedirektoratets brev av 13. mai 1997, at det i denne sammenhengen tidligere ble lagt avgjørende vekt på hvor arbeidstakeren var skattemessig bosatt. For den som var skattemessig bosatt i Norge var det derfor ikke mulig å få lagt et hjem i utlandet til grunn, selv om tilknytningen dit skulle tilfredsstille kravene til å bli ansett som pendler til bolig innenlands. Dette ble imidlertid forandret ved endring i skatteloven høsten 1998, jf. forslaget i St. prp. nr. 1 (1998-1999) kap. 12, og Finansdepartementets forskrift av 15. juni 1999. Etter de nye reglene kan en person som er skattemessig bosatt i Norge, samtidig anses å pendle til og fra et hjem i et annet EØS-land. Det er de samme kriteriene som for pendling innenlands som legges til grunn; døgnhvile, familietilknytning til boligen i utlandet, standarden på boligene og så videre. Som det framgår av det nevnte brevet fra Skattedirektoratet, omfatter disse reglene også enslige. Med hensyn til den grunnleggende vurderingen av om arbeidstakeren har opphold utenfor hjemmet, kan jeg etter dette ikke se at det nå foreligger noen urimelig forskjellsbehandling mellom enslige arbeidstakere med bolig i Norge og enslige arbeidstakere med bolig i et annet EØS-land.

Dersom en arbeidstaker etter gjeldende regler for vurdering av pendlerstatus anses å pendle til et hjem i utlandet, vil han ha fradragsrett for merkostnader til kost. Arbeidsgivers dekning av slike utgifter vil da bli behandlet etter nettometoden.

Det er korrekt, som Skattedirektoratet skriver i det nevnte brevet, at det etter innføringen av standardfradraget i 1979 utviklet seg en praksis der arbeidsgivers dekning av merutgifter til blant annet kost for arbeidstakere med ektefelle og/eller barn i utlandet, ble behandlet etter nettometoden. Dette ble gjort til tross for at det ikke forelå noen underliggende fradragsrett for utgiften, og innebar altså en praksis til gunst for en gruppe skattytere. Innføringen av fradragsretten for pendling til annet EØS-land betyr at det igjen blir konsistens i regelen og praksis for vesentlige grupper, ved at det nå vil foreligge en underliggende fradragsrett som grunnlag for den skattefrie utgiftsdekningen.

Det er også korrekt, som det påpekes i brevet fra John Christensen til deg, at enkelte likningskontor har godtatt slik skattefri utgiftsdekning også for enslige.

Jeg finner det uheldig at like tilfeller behandles ulikt ved forskjellige likningskontor, selv om forskjellsbehandlingen framkommer ved at praksis enkelte steder er lempeligere overfor skattyterne enn reglene gir grunnlag for. Men når først praksisen har fått lov til å utvikle seg til å bli forholdsvis fast ved enkelte likningskontor, bør ikke oppretting komme ved en plutselig, lokal innstramming av praksis. Departementet har derfor i et høringsnotat av 7. november 1999 blant annet tatt opp spørsmålet om justeringer av reglene for arbeidsgivers utgiftsgodtgjørelser. Departementet går der inn for at det bør bli full konsistens mellom fradragsretten og skattefri utgiftsdekning, ved at godtgjørelse fra arbeidsgiver for utgifter til pendling til og fra utlandet bare skal behandles etter nettometoden i de tilfellene der arbeidstakeren ville hatt rett til fradrag for disse utgiftene etter EØS-pendlerforskriften. Kombinasjonen av innføringen av fradragsrett for pendling til annet EØS-land og en viss liberalisering i pendlerreglene, som også er omtalt i det nevnte høringsnotatet, begrenser effekten av en slik endring, og synes som en rimelig måte å få til likebehandling på.

Den andre hovedproblemstillingen som oppstår på grunnlag av det konkrete tilfellet som er bakgrunn for spørsmålet ditt, er hvor stort fradrag, og dermed hvor stor skattefri utgiftsdekning, skattyteren skal ha for merutgiftene ved å oppholde seg utenfor hjemmet. Brevet fra John Christensen gir ikke tilstrekkelige opplysninger til å vurdere om det i de tilfellene som nevnes er forskjeller med hensyn til pendlerstatus og måten å innrette seg på arbeidsstedet, som tilsier ulikt resultat i de ulike tilfellene. Det er likningsmyndighetene som må ta stilling til enkeltsaker. Jeg vil derfor begrense meg til å redegjøre kort for reglene for størrelsen på fradraget for kost, som også er avgjørende for hvor stor den skattefrie utgiftsdekning fra arbeidsgiver kan være.

Det alminnelige utgangspunktet for fradrag ved likningen er at det er de kostnadene som er pådratt for å erverve inntekten, som det kan kreves fradrag for. Når det gjelder pendleres fradrag for kostnader til kost ved arbeidsoppholdet utenfor hjemmet, innebærer dette at kostnadene er fradragsberettiget så langt de er dekket av pendleren selv. Av rasjonaliseringsgrunner er det for disse tilfellene fastsatt en standardsats for daglige kostnader til kost. Denne kan pendleren benytte uten å dokumentere de konkrete kostnadene. Det gis fradrag etter ulike satser etter hvordan skattyter har innrettet seg. Det skilles mellom hotell med og uten frokost, pensjonat, hybel/brakke uten kokemuligheter, og privat innkvartering, hybel, brakke, leilighet mv. med kokemuligheter. Som et alternativ til å kreve fradrag etter standardsatsene eller få skattefri utgiftsdekning etter disse, kan pendleren dokumentere sine faktiske kostnader, og få fradrag for disse (redusert med en beregnet kostbesparelse i hjemmet på 62 kroner for 1998).

Det ligger i standardsatsenes natur at de i enkelttilfeller kan gi en overkompensasjon. Dette kan ikke begrunne at alle skal ha krav på en slik overkompensasjon i forhold til de konkrete utgiftene. Standardsatsene tar i rimelig grad hensyn til hvordan skattytere generelt innretter seg, men det er uforenlig med anvendelsen av standardsatser at alle skal få en like stor kompensasjon i forhold til sine konkrete utgifter. Så lenge skattyteren kan få skattefri utgiftsdekning for sine faktiske kostnader, kan jeg ikke se det er grunnlag for å besvære seg over at den som innretter seg på en måte som vanligvis gir høyere utgifter, skal få et høyere fradrag.

På grunnlag av det ovenstående er det etter min vurderingen ikke behov for initiativ fra min side i forhold til beskatningen av diett for utenlandske arbeidstakere ut over de endringene som er gjort, og de forslagene til endringer som er ute til høring.