Skriftlig spørsmål fra Sigbjørn Molvik (SV) til sosialministeren

Dokument nr. 15:809 (2003-2004)
Innlevert: 18.06.2004
Sendt: 18.06.2004
Besvart: 25.06.2004 av sosialminister Ingjerd Schou

Sigbjørn Molvik (SV)

Spørsmål

Sigbjørn Molvik (SV): En kvinne fra Rogaland er innvilget trygdebil, men kan av ulike årsaker ikke kjøre bilen sjøl. Det er fra trygdekontorets side gitt avslag på at hennes sønn som bor 4 km unna kan være sjåfør av bilen for henne.
Med hvilken begrunnelse i lov- og regelverk og ordningens intensjoner, kan et slik avslag gis?

Begrunnelse

Jeg er blitt kontakta av en kvinne fra Rogaland som etter langvarig kreftsykdom og kreftbehandling fyller kriteriene for å få bil etter folketrygdens regler.
Av ulike årsaker kan hun sjøl ikke kjøre bilen. Hun ønsker at hennes sønn som bor ca. 4 km fra kvinnens hjem, kan være sjåfør for bilen. Dette har trygdekontoret avslått med den begrunnelse at han bor for langt unna sin mor.
Det kan synes svært urimelig at lov- og regelverk skal sette en slik begrensning, og for meg framstår dette som i strid med lovens intensjon.

Ingjerd Schou (H)

Svar

Ingjerd Schou: Med virkning fra 1. april 2003 er det innført en ny bilstønadsordning. Den nye bilstønadsordningen er en differensiert stønadsordning, der en skiller mellom:

- ordinær personbil (gruppe 1)

- tilpasset kassebil (gruppe 2).

Stønad til gruppe 1 bil tilstås som en ren kontantytelse i form av et tilskudd som fastsettes av Sosialdepartementet, og som ikke er knyttet opp mot en bestemt bil.

For gruppe 2 biler gis det et vanlig rente- og avdragsfritt lån som er knyttet opp mot en bestemt bil. Behovsprøvd lån gis opptil en grense som fastsettes av Sosialdepartementet (150 000 kr). Resten av kapitalbehovet (utover 150 000 kr) behovsprøves ikke, men dekkes i sin helhet av folketrygden ved et rente- og avdragsfritt lån.

Avgjørelsesmyndigheten i enkeltsaker ligger til trygdeetaten. Jeg har ikke anledning til å gå inn i enkeltsaker, men kan gi en generell redegjørelse for de aktuelle reglene og praksis for stønad til bil når vedkommende ikke kan kjøre bilen selv.

Etter folketrygdloven § 10-6 kan det gis stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet. Stønad gis i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre vedkommendes funksjonsevne i dagliglivet. Dersom bilen skal være et hensiktsmessig tiltak for kvinnen i denne saken, må den kunne anvendes for å dekke hennes transportbehov. Når hun ikke kan kjøre bilen selv, må andre kjøre bilen for henne. Det kan enten være sønnen alene eller behovet kan dekkes av andre.

Etter § 7 i forskrift om stønad til bil må den funksjonshemmede, eventuelt ved verge, garantere at bilen er registrert på den funksjonshemmede selv. Bilen blir da den funksjonshemmedes eiendom. Den funksjonshemmede må selv ha førerkort eller erklære seg villig til å avlegge førerprøve snarest etter å ha mottatt bilen. Dette vilkåret kan imidlertid fravikes dersom vedkommende av medisinske eller andre grunner ikke vil kunne oppnå førerkort.

Regelverket kommer ikke nærmere inn på hvilke kriterier som skal gjelde for at en eller flere personer skal kunne ivareta den funksjonshemmedes transportbehov. Det er imidlertid lang praksis for at det må foreligge en skriftlig erklæring fra en person som selv har førerkort, fortrinnsvis en i samme husstand, om at vedkommende vil ta på seg ansvaret for kjøringen og sørge for at nødvendig vedlikehold blir utført. Den (de) som skal kjøre bilen for den funksjonshemmede må ikke bo så langt borte fra den funksjonshemmede at hensikten med stønaden ikke lar seg realisere. Den som skal kjøre bilen må heller ikke være forhindret av andre grunner som f.eks. heldagsstilling (dagtid), sterk funksjonshemming osv.

Dersom sønnen i dette tilfellet ikke er i arbeid og har egen bil slik at han kommer seg greit frem til og fra moren, er ikke avstanden mellom mor og sønn i seg selv en avslagsgrunn. Han må imidlertid kunne dekke hennes transportbehov. Om disse kriteriene er oppfylt i dette tilfellet vil bero på en konkret vurdering.