Skriftlig spørsmål fra Borghild Tenden (V) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:1078 (2005-2006)
Innlevert: 22.06.2006
Sendt: 23.06.2006
Besvart: 30.06.2006 av miljøvernminister Helen Bjørnøy

Borghild Tenden (V)

Spørsmål

Borghild Tenden (V): Vil statsråden følge opp implementeringen av EUs vanndirektiv med direkte økonomisk støtte til kommuner med spesielt store miljøutfordringer knyttet til vannkvaliteten?

Begrunnelse

Norges lengste elv og største innsjøer, Glomma, Mjøsa og Øyeren, er Østlandets viktigste drikkevannskilder. Vassdragene henger sammen fra Dovre, gjennom Gudbrandsdalen og ned til Østfold.
Øyerens vannkvalitet er etter de siste målingene definert som "mindre god", mens mange av tilførselselvene har tilstanden "dårlig". Problemene oppstår i hovedsak i Akershus og viderebringes via Glomma til Østfold. Kildene til forurensningsproblemene er i hovedsak avrenning fra jordbruk, private kloakkløsninger, og dårlig ledningsnett og kapasitet hos offentlige anlegg. Den store befolkningstettheten og -veksten i de bynære kommunene i Akershus utgjør et stort press på eksisterende infrastruktur.
I forbindelse med EUs vanndirektiv som blir iverksatt i løpet av 2006, skal hele Glommavassdraget defineres som en egen vannregion med en felles forvaltningsmyndighet. Direktivet krever at det utarbeides miljømål, overvåkingsprogram og en tiltaksplan for hele vassdraget. Direktivet setter opp minimumskrav, men mange frykter at Norge vil ha problemer med å nå disse innen 2015. Det skal kun være tungtveiende grunner til at Norge skal kunne utsette oppfyllelsen av miljømålene utover denne fristen.
I Oslo og Akershus koordinerer i dag fylkesmannen flere interkommunale vassdragssamarbeid, blant annet Nitelva vannbruksplangruppe og Leira vannbruksplangruppe på Romerike. Disse vassdragsprosjektene er blant de 5 kandidatene til første planfase i vanndirektivet innmeldt av fylkesmannen i Oslo og Akershus, og utgjør to av de største problemelvene i Glommavassdraget. Med EU-direktivet vil en av fylkesmennene få rollen som koordinator for hele vassdraget. Nitelva og Leira-gruppene slås antakelig sammen til et "vannområde for Romerike".
Fylkesmannen får noen tilskudd til vannkvalitetsovervåking og forvaltningsplanarbeidet, men tiltakene som kreves for å oppfylle direktivets mål kommer til å bli svært kostnadskrevende. Kommunene i disse pressområdene har allerede store utgifter og avgifter i avløpssektoren, og de har generelt problemer med å finansiere alle utfordringene som oppstår som følge av den høye befolkningsveksten. Kommunene faller også gjennom økonomisk siden de verken får storbymidler eller distriktsstøtte.

Helen Bjørnøy (SV)

Svar

Helen Bjørnøy: EUs rammedirektiv for vann er et av de viktigste miljødirektivene i EU og legger grunnlaget for en mer helhetlig, økosystembasert og kunnskapsbasert forvaltning av ferskvann, grunnvann og kystvann i Norge. All aktivitet som påvirker tilstanden i vannforekomstene skal i framtiden sees i sammenheng og vurderes samlet. Vannforvaltningen skal samtidig bli mer åpen, med et sterkere fokus på brukermedvirkning og offentlig deltakelse. Dette er et viktig og prioritert område for Regjeringen.

Det pågår et betydelig faglig arbeid i tilknytning til den praktiske gjennomføringen av direktivet, og Regjeringen har i den forbindelse bevilget midler til blant annet å forbedre kunnskapsgrunnlaget, til å utvikle administrative strukturer og verktøy for å samordne dagens fragmenterte vannforvaltning, samt til konsulentbistand hos fylkesmennene. Midlene administreres av SFT.

Direktivet skal også gjennomføres formelt i norsk rett. Utkast til forskrift har vært på høring fra Statens forurensningstilsyn (SFT) og justert forslag til forskrift ble oversendt Miljøverndepartementet 12. mai 2006. Det tas sikte på å fastsette forskriften i løpet av 2006.

Forskriften vil ikke endre dagens ansvars- og myndighetsfordeling. Selv om kommunene ikke får nye oppgaver på vannområdet, er det klart at kommunene vil få en sentral rolle i arbeidet med å oppnå forskriftens mål om god tilstand i vannforekomstene. Det er også på det rene at det i en rekke vannforekomster i Norge må gjennomføres ytterligere tiltak for å nå forskriftens miljømål. Hvilke tiltak som konkret skal gjennomføres, avgjøres på vanlig måte av ansvarlig myndighet, som kan være en kommune eller en statlig myndighet som f.eks. fylkesmannen, SFT eller NVE. Den konkrete tiltaksgjennomføringen skal imidlertid baseres på de rammene som er gitt i forvaltningsplanen og det tilhørende tiltaksprogrammet for vannregionen og som er utarbeidet i samarbeid mellom berørte statlige og kommunale myndigheter og brukergrupper. På forurensningsområdet gjelder prinsippet om at forurenser skal betale ved gjennomføring av tiltak.

Miljøverndepartementet har på bakgrunn av den spesielle situasjonen i Vansjø og Jærvassdragene via SFT bevilget midler til konkrete prosjekter for å bedre vannkvaliteten i disse problemområdene. Ut over dette har ikke Miljøverndepartementet satt av penger til direkte økonomisk støtte til kommuner for tiltaksgjennomføring. Jeg vil imidlertid løpende vurdere behovet for ressurser også til dette arbeidet.