Borghild Tenden (V): Vil statsråden følge opp implementeringen av EUs vanndirektiv med direkte økonomisk støtte til kommuner med spesielt store miljøutfordringer knyttet til vannkvaliteten?
Begrunnelse
Norges lengste elv og største innsjøer, Glomma, Mjøsa og Øyeren, er Østlandets viktigste drikkevannskilder. Vassdragene henger sammen fra Dovre, gjennom Gudbrandsdalen og ned til Østfold.
Øyerens vannkvalitet er etter de siste målingene definert som "mindre god", mens mange av tilførselselvene har tilstanden "dårlig". Problemene oppstår i hovedsak i Akershus og viderebringes via Glomma til Østfold. Kildene til forurensningsproblemene er i hovedsak avrenning fra jordbruk, private kloakkløsninger, og dårlig ledningsnett og kapasitet hos offentlige anlegg. Den store befolkningstettheten og -veksten i de bynære kommunene i Akershus utgjør et stort press på eksisterende infrastruktur.
I forbindelse med EUs vanndirektiv som blir iverksatt i løpet av 2006, skal hele Glommavassdraget defineres som en egen vannregion med en felles forvaltningsmyndighet. Direktivet krever at det utarbeides miljømål, overvåkingsprogram og en tiltaksplan for hele vassdraget. Direktivet setter opp minimumskrav, men mange frykter at Norge vil ha problemer med å nå disse innen 2015. Det skal kun være tungtveiende grunner til at Norge skal kunne utsette oppfyllelsen av miljømålene utover denne fristen.
I Oslo og Akershus koordinerer i dag fylkesmannen flere interkommunale vassdragssamarbeid, blant annet Nitelva vannbruksplangruppe og Leira vannbruksplangruppe på Romerike. Disse vassdragsprosjektene er blant de 5 kandidatene til første planfase i vanndirektivet innmeldt av fylkesmannen i Oslo og Akershus, og utgjør to av de største problemelvene i Glommavassdraget. Med EU-direktivet vil en av fylkesmennene få rollen som koordinator for hele vassdraget. Nitelva og Leira-gruppene slås antakelig sammen til et "vannområde for Romerike".
Fylkesmannen får noen tilskudd til vannkvalitetsovervåking og forvaltningsplanarbeidet, men tiltakene som kreves for å oppfylle direktivets mål kommer til å bli svært kostnadskrevende. Kommunene i disse pressområdene har allerede store utgifter og avgifter i avløpssektoren, og de har generelt problemer med å finansiere alle utfordringene som oppstår som følge av den høye befolkningsveksten. Kommunene faller også gjennom økonomisk siden de verken får storbymidler eller distriktsstøtte.