Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:470 (2008-2009)
Innlevert: 18.12.2008
Sendt: 19.12.2008
Rette vedkommende: Helse- og omsorgsministeren
Besvart: 07.01.2009 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): En dagligvarebutikk som har forfalt ubetalt skattegjeld mister løyvet til å selge øl.
I hvilken grad er det automatikk i dette, hvilken hjemmel har man for dette, og synes finansministeren denne formen for straff er relevant i sammenheng med ubetalt skattegjeld?

Begrunnelse

Dagligvarehandler, som f.eks opplever skjønnsligning og dermed får så stor skattegjeld at de får betalingsvansker, opplever i mange tilfeller å også få inndratt salgsbevilgningen. Dermed havner de i en ytterligere forvansket situasjon, og får enda mindre mulighet til å innfri sin gjeld.
Det er ikke innen mange bransjer det offentlige ytterligere forringer rammebetingelsene for en debitor gjennom tilsvarende sanksjoner. (I så fall ønskes det opplyst hvilke.) I en annen bransje, som eksempelvis jernvarehandel, ville man for samme forhold ikke fått denne dobbeltstraffen.
Man kan også spørre seg om en slik ekstra straff er saklig i forhold til ubetalt skattegjeld.
Det ønskes også besvart i hvilken grad kommuner, som ikke ønsker en slik sanksjonsform overfor sine næringsdrivende, har anledning til å ikke inndra løyvet til å selge alkohol i situasjoner med forfalt ubetalt skattegjeld.
Jeg ber også om lovteknisk bistand til å utforme en bestemmelse som forhindrer, eller gir valgfrihet, med hensyn på inndra skjenkebevilgningen i slike tilfeller.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Kommunal bevilling for salg og skjenking av alkoholholdig drikk gis av den enkelte kommune, jf. alkoholloven § 1-7. I henhold til alkoholloven § 1-7b første ledd må bevillingshaver og personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten, ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen og bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, samt skatte-, avgifts- og regnskaps-lovgivningen. Etter § 1-8 kan kommunestyret i bevillingsperioden inndra en bevilling for resten av bevillingsperioden eller for en kortere tid, dersom vilkårene i § 1-7b ikke lenger er oppfylt, eller dersom bevillingshaver ikke oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven eller bestemmelser gitt i medhold av denne.

Hensynene bak et vandelskrav hvor også skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen kan tillegges vekt, er mange. For det første vil jeg peke på at i deler av bransjen, og da særlig deler av restaurantbransjen, har det vært flere tilfeller av økonomisk kriminalitet. Lovendringen som muliggjorde vektlegging av også annen lovgivning enn alkohollovgivningen, var nettopp begrunnet i behovet for å rydde opp i og fjerne mulighetene for ulovlig virksomhet. Det ville være uheldig om myndighetene konstaterte at en bevillingshaver som har begått en rekke lovbrudd i forbindelse med næringsvirksomhet, likevel må gis en offentlig tillatelse til fortsatt å drive slik virksomhet. Dernest vil jeg peke på viktigheten av at sentrale deler av detaljomsetningsleddet for alkoholholdig drikk har en ryddig atferd i forhold til offentligrettslige regler og en ordnet økonomi. Også næringspolitiske og fiskale hensyn begrunner vandelskravet. Skatte- og avgiftsunn-dragelser kan føre til en uheldig konkurransevridning, som kan gjøre det vanskelig for seriøse aktører å overleve på markedet.

Inndragning av bevilling er en effektiv reaksjon og kan bidra til at grunnlaget for en eventuell ulovlig virksomhet tas bort. Videre må det antas at det at reaksjonen kan ramme virksomheten hardt, også kan ha en preventiv effekt. At skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen også kan tillegges vekt ved vurderingen av om en bevilling kan inndras, er viktig for å sikre hensynene nevnt ovenfor og for å forhindre at gitt tillatelse ikke kan trekkes tilbake, dersom bevillingshaver ikke lenger tilfredsstiller de krav alkoholloven setter.

Når det gjelder anførselen om at dette er en reaksjon som ikke vil ramme andre bransjer, vil jeg påpeke at en salgs- eller skjenkebevilling er en offentligrettslig tillatelse. Brudd på lovgivning må derfor kunne få betydning for tillatelsen. Det er ikke uvanlig at det stilles krav til vandel for å få en offentligrettslig tillatelse, jf. lov av 29. juni 2007 nr. 73 om eiendomsmegling § 2-9 (1) og lov av 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer § 3-4.

Alkoholloven gir kommunene stor frihet til å utforme en lokalt tilpasset alkoholpolitikk. I dette ligger også en frihet for den enkelte kommune som bevillingsmyndighet til selv å trekke opp grensene for hva som skal til for at bevilling skal nektes eller inndras. I Ot.prp. nr. 7 (1996-97) Om lov om endringer i alkoholloven s. 39 framgår det at det at bevillingsmyndighetene avdekker brudd på regelverket ikke innebærer at bevilling automatisk skal nektes. Det inngår som et ledd i utøvelsen av bevillingsmyndighetenes forvaltningsskjønn å vurdere om det skal legges avgjørende vekt på et konkret regelbrudd. Dette må legges til grunn også ved vurdering av om bevilling skal inndras. Det er således ikke automatikk i at overtredelse av skatte-, avgifts- og regnskapslovgiv-ningen fører til inndragelse av bevilling. Bevillingsyndigheten må foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av om overtredelsen får betydning for vandelen og om overtredelsen er av en slik art at bevillingen skal inndras – og i så fall for hvor lenge bevillingen skal inndras.

Etter mitt syn oppstiller alkohollovgivningen et godt og hensiktsmessig reaksjons-system som ivaretar den kommunale friheten på det alkoholpolitiske området.