Skriftlig spørsmål fra Svein Flåtten (H) til justisministeren

Dokument nr. 15:988 (2008-2009)
Innlevert: 01.04.2009
Sendt: 02.04.2009
Besvart: 20.04.2009 av justisminister Knut Storberget

Svein Flåtten (H)

Spørsmål

Svein Flåtten (H): I voldssaker i Vestfold i den senere tid, opplever en at politiets oppklaring og etterforskning hindres av at vitner eller fornærmede i utgangspunktet er redde for represalier, og at de også opplever trusler om represalier i etterkant av hendelsen for å hindre oppklaring.
Vil justisministeren foreta seg noe, slik at både uttalte og ikke uttalte trusler som har til hensikt å hindre etterforskning vil få økte strafferammer?

Begrunnelse

Stadig flere mennesker opplever utrygghet i sine lokalsamfunn på grunn av stadige tilfelle av vold, blind vold etc. Opplevelsen av utrygghet bunner utvilsomt i at politiet ikke evner å overbevise publikum om at slike saker prioriteres, oppklares og straffes i tilstrekkelig grad til å virke avskrekkende. Konsekvensen av menneskers økte utrygghet er at livsutfoldelsen reduseres. Spørsmålet om en riktig utnyttelse av politiressursene og av om straffene er tilstrekkelig til avskrekking er påtrengende. Folks utrygghet knyttet til innbrudd, vold og blind vold, etter hvert endog i sine egne hjem, bør være retningsgivende for hvordan slik kriminalitetsbekjempelse innrettes og prioriteres.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Vold eller trusler om å utøve vold eller represalier mot aktører i straffesaker er et alvorlig problem. Vi kan ikke akseptere at aktører i straffesaker utsettes for trusler og represalier, eller at rettssamfunnets evne til å avdekke og bekjempe alvorlig kriminalitet svekkes fordi vitner ikke tør stå frem med det de vet. Et grunnleggende trekk ved vårt strafferettssystem er at lovbrytere skal stilles til ansvar overfor samfunnet. Hvis vitner ikke tør å forklare seg, får vi den meget uheldige situasjon at jo mer ondsinnet og hensynsløs en forbryter er, desto vanskeligere blir det å få ham dømt.

Som ledd i arbeidet med å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier, ble det ved lov 28. juni 2000 nr. 73 vedtatt en rekke endringer i både straffeloven og straffeprosessloven. I straffeprosessloven ble det blant annet vedtatt bestemmelser som gir adgang til anonym vitneførsel, mens det i straffeloven blant annet ble gitt en ny bestemmelse som setter straff for motarbeiding av rettsvesenet (straffeloven 1902 § 132 a).

Bestemmelsen retter seg mot den som ved vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig atferd overfor en aktør i rettsvesenet eller noen av hans nærmeste opptrer slik at det er egnet til å påvirke aktøren til å foreta eller unnlate en handling, et arbeid eller en tjeneste i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak. Straffebudet setter også straff for den som gjengjelder en handling, et arbeid eller en tjeneste som aktøren har utført i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak. Den aktuelle bestemmelsen innrømmer en relativt stor personkrets vern, jf. annet ledd.

Straffeloven 1902 § 132 a er videreført i straffeloven 2005 §§ 157 og 158, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 212-213. Strafferammene er justert noe opp for ordinær overtredelse (fra 5 år til 6 år fengsel) som følge av at 5 år ikke videreføres som øvre strafferamme i den nye straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 23-25. For grove overtredelser er den øvre strafferammen fortsatt 10 år.

I forslaget til ny § 132 a i straffeloven 1902 ble spørsmålet om strafferamme særskilt vurdert, jf. Ot.prp. nr. 40 (1999-2000) punkt 7.4. Departementet gikk her inn for relativt strenge strafferammer for å ”markere at samfunnet ser meget alvorlig på de overtredelser det her er tale om” (punkt 7.4.3). Videre ble det uttalt at det er viktig at den øvre strafferammen er høy for å gjøre det mulig å bruke blant annet ekstraordinære etterforskningsmetoder for de mest alvorlige overtredelsene.

De fastsatte (og videreførte) strafferammene gir som sagt adgang til å idømme streng straff for vold eller represalier mot vitner eller andre aktører i rettsvesenet. Disse strafferammene mener departementet er tilstrekkelig vide til å idømme riktig straff, og at det således på det nåværende tidspunkt ikke er nødvendig å heve den øvre strafferammen ytterligere. Jeg vil imidlertid i denne forbindelse nevne at det ved motarbeiding av rettsvesenet ofte vil være snakk om overtredelse av flere straffebud, hvilket ved en samlet pådømmelse (konkurrens) gir adgang til å idømme en samlet straff som er strengere enn hva som følger av de enkelte bestemmelsene, jf. straffeloven 1902 § 62 og straffeloven 2005 § 79.