Skriftlig spørsmål fra Torbjørn Røe Isaksen (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:250 (2009-2010)
Innlevert: 26.11.2009
Sendt: 27.11.2009
Besvart: 04.12.2009 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Spørsmål

Torbjørn Røe Isaksen (H): Synes finansministeren en slik praktisering av regelverket bidrar til målet om spredt bosetting i landet, og vil han gjennomgå regelverket for å sikre at ikke bevisbyrden for "overveiende døgnhvile" ikke legges på dem som overtar en gård med boplikt?

Begrunnelse

Viser til avisoppslag fra Telemarksavisa og Vest Telemark Blad 24.11.09 som forteller om et ektepar som ønsket å flytte fra Oslo til Tokke kommune i Telemark, men ikke fikk godkjent flyttingen av Skatt Sør som mente ekteparet ikke ville oppfylle kravene til "overveiende døgnhvile" som følger av boplikten. Ekteparet hadde allerede vist Skatt Sør hvordan kravet til "overveiende døgnhvile" skulle oppfylles, men Skatt Sør festet ikke lit til forklaringen og ba ekteparet bevise at flyttingen var reell. Ifølge Telemarksavisa var det "Først da dokumenthaugen hadde nådd bortimot kafkaske dimensjonar" at Skatt Sør godtok flyttemeldingen.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Det følger av lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering § 1 at alle personer som er bosatt i Norge, skal registreres i Det sentrale folkeregister. Hvor i Norge en person skal regnes som bosatt, avgjøres etter forskrift 9. november 2007 om folkeregistrering kapittel 5. Det følger av forskriftens § 5-1 at personer i utgangspunkt regnes bosatt der de regelmessig tar sin døgnhvile. Med dette menes det sted der personen tar nattesøvnen eller tilsvarende, med andre ord der personen oppholder seg utenom arbeidstiden. Dersom en person bor flere steder, må det avgjøres på hvilket sted vedkommende skal være registrert bosatt. Det avgjørende vil da være hvor personen tar sin ”overveiende døgnhvile”, med mindre annet følger av bestemmelsene i forskriftens kapittel 6 om pendlere, jf. forskriftens § 5-2. Ektefeller (uten hjemmeboende barn) som pendler mellom flere felles, selvstendige boliger, regnes som bosatt i den boligen hvor de til sammen har sin overveiende døgnhvile. Med ”overveiende døgnhvile” menes flest antall døgnhviler. Har personen 183 døgn i kommune A og 182 døgn i kommune B, anses personen bosatt i kommune A.

Når en person melder flytting, legges i utgangspunktet vedkommendes flyttemelding til grunn. Dersom det er usikkert om flyttingen er reell, må folkeregistermyndighetene gjøre nærmere undersøkelser i saken for å sikre at bostedsregistreringen blir korrekt. I en slik situasjon er det naturlig å be om at den som ønsker registrering av nytt bosted, legger fram nærmere dokumentasjon eller annen sannsynliggjøring. Det må framlegges tilstrekkelig materiale til at folkeregistermyndighetene kan ta stilling til hvor bostedet skal være. Hva slags og hvor mye materiale som er nødvendig for å godtgjøre at flyttemeldingen er reell, må avgjøres konkret i den enkelte sak. I tilfeller hvor et reelt oppholds- og pendlingsmønster ikke lar seg avklare gjennom konkrete dokumentbevis, må personen søke å sannsynliggjøre grunnlaget for sin flyttemelding på annen, hensiktsmessig måte. Folkeregisteret skal i alle fall legge det mest sannsynlige faktum til grunn, inklusive en vurdering av hvor troverdig partens egen forklaring måtte være.

Reglene om registrering av bosted gjelder likt om man bor i en leilighet i en storby, i et hus i en kystkommune eller på en gård med boplikt i en fjellbygd. Spesielt for en gård med boplikt er at oppfyllelse av boplikten er avhengig av at eieren er registrert i folkeregisteret som bosatt på eiendommen, jf. lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. § 6. Reglene for boplikt bygger dermed på opplysninger fra Det sentrale folkeregister. Folkeregistermyndighetenes vedtak om registrering av bosted fattes på grunnlag av reglene i folkeregisterloven og folkeregisterforskriften, uavhengig av reglene om boplikt. Ved registreringen skal det altså ikke legges vekt på de bopliktmessige virkninger av den. Men det kan selvsagt inngå i sannsynlighetsvurderingen om en bestemt eiendomstype og –drift tilsier at eieren oppholder seg mye på eiendommen.

Regelverket om folkeregistrering må bygge på den faktiske bosetting, og kan ikke ta hensyn til politiske mål om den ønskelige bosetting. For å kunne forfølge de politiske mål på dette område, må en vite mest mulig om den faktiske bosetting. Dette faktiske grunnlaget for folkeregistreringen er derfor viktig også i boligpolitisk forstand.