Skriftlig spørsmål fra Nikolai Astrup (H) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:404 (2009-2010)
Innlevert: 22.12.2009
Sendt: 22.12.2009
Besvart: 05.01.2010 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Nikolai Astrup (H)

Spørsmål

Nikolai Astrup (H): Vil departementet kunne gi dispensasjon fra bestemmelsene om byggeforbud i markaloven i tilfeller der hyttetomter har blitt kjøpt før markaloven ble lagt frem i områder som etter gjeldende kommuneplan var regulert til hyttebygging?

Begrunnelse

Området "Holterkollen" i Nittedal kommune var frem til markaloven ble vedtatt regulert som hytteområde i Nittedal kommunes arealplan. Personer med hytteplaner i dette området har kjøpt hyttetomter i "Holterkollen" etter at Nittedal kommune hadde forsikret om at området skulle bestå som hytteområde også etter at markaloven trådte i kraft. Slik ble det ikke. Området er nå innlemmet i marka, og underlagt markalovens bestemmelser om byggeforbud. Tomteeiere som har kjøpt sine tomter i god tro på forsikringer fra kommunen om at de ville få bygge hytte på tomten også etter at markaloven trådte i kraft har grunn til å føle seg ført bak lyset.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Det spørsmålet som reises knytter seg til oppføring av hytter innenfor markalovens geografiske virkeområde. Dette er en sak som ennå ikke er behandlet av den aktuelle kommunen i første instans. En eventuell klage behandles av Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Jeg kan derfor ikke si noe konkret om denne saken.
Markaloven har som formål å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett. Loven skal sikre Markas grenser og bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø. Innenfor disse rammene skal loven ta hensyn til annen bruk som er bærekraftig.
Konkrete søknader om bygge- og anleggstiltak, som for eksempel oppføring av hytter, behandles i første instans av den enkelte kommune. Dersom byggetiltaket ikke inngår i arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan som er avklart etter markaloven, skal tiltaket behandles som en dispensasjonssak. Det innebærer at terskelen for å gi tillatelse heves i forhold til tiltak som inngår i plan som er i samsvar med markaloven.
Det vises til at dispensasjonsbestemmelsen i markaloven er en snever unntaksregel som bare skal anvendes som sikkerhetsventil i spesielle tilfeller. Dispensasjon kan bare gis dersom lovens formål ikke blir vesentlig tilsidesatt og dersom fordelene ved å gi dispensasjon anses for å være klart større enn ulempene. Det innebærer at det må foretas en vurdering både av de konkrete og direkte virkningene, og av de mer indirekte og akkumulerte virkningene av det tiltaket det søkes om, og om tiltaket vil gå ut over de hensyn loven skal ivareta eller andre allmenne interesser.