Skriftlig spørsmål fra Jørund Rytman (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:969 (2009-2010)
Innlevert: 29.03.2010
Sendt: 29.03.2010
Besvart: 16.04.2010 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Jørund Rytman (FrP)

Spørsmål

Jørund Rytman (FrP): I Dagens Næringsliv 08.10.09 hevder direktør Tore Olaf Rimmereid i E-CO Energi at oljeinvesteringer i praksis får lavere skatt enn investeringer i vannkraft. Oljeinvesteringer har høyere marginalskatt enn vannkraft (78 % vs. 58 %), men avskrivningsreglene for oljenæringen er langt gunstigere og gjør at vannkraft kommer dårligere ut totalt sett.
Er statsråden enig i vurderingen, og hva vil statsråden i så fall gjøre for å bedre forholdene for plassering av investeringskapital i vannkraft?

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Skattereglene for kraftforetak innebærer at alle kraftforetak, både private og offentlige, skal overskuddsbeskattes. Skattereglene er i utgangspunktet de samme som for andre foretak. Det vil blant annet si at overskuddet (alminnelig inntekt) skattlegges med 28 pst. Særskilte driftsmidler i kraftproduksjon (dammer, tunneler, kraftstasjoner, maskinteknisk utrustning, generatorer og enkelte andre driftsmidler) i kraftverkene skal imidlertid avskrives lineært. Andre driftsmidler skal avskrives etter den ordinære saldometoden.

I tillegg skal det beregnes 30 pst. skatt til staten på grunnrenten i vannkraftverk. Grunnrenten fastsettes som en normert markedsverdi av det enkelte kraftverks produksjon i inntektsåret fratrukket driftsutgifter, konsesjonsavgift samt eiendomsskatt og avskrivninger. I tillegg gis det fradrag for en friinntekt som skal hindre at alternativavkastningen får grunnrenteskatt. Friinntekten fastsettes som gjennomsnittet av de skattemessig bokførte verdiene pr. 1.1 og 31.12 multiplisert med en risikofri rente. Det gis ikke fradrag for netto finanskostnader i grunnrenteskatten for vannkraftverk. Produksjonen vurderes til spotmarkedspriser, med enkelte unntak. Dersom grunnrenteinntekten er negativ, kan skatteverdien utbetales årlig.

Det gjeldende petroleumsskattesystemet bygger også i utgangspunktet på reglene for den ordinære bedriftsbeskatningen. Imidlertid beregnes salgsinntekter for råolje på bakgrunn av administrativt fastsatte priser (normpriser), mens det hittil ikke har vært fastsatt normpriser for våtgass, naturgass mv. Til fradrag kommer driftskostnader, skattemessige avskrivninger og finanskostnader (gjeldsrenter). Investeringer i petroleumsvirksomheten avskrives lineært over 6 år regnet allerede fra investeringsåret, selv om driftsmidlet ikke er ferdigstilt. Inntekt etter disse fradragene utgjør grunnlaget for ordinær selskapsskatt på 28 pst. Dersom selskapet går med underskudd, kan underskuddet fremføres med rente.

Fra det ordinære skattegrunnlaget trekkes det så fra en såkalt friinntekt for å komme fram til særskattegrunnlaget, som beskattes med 50 pst. Marginalskattesatsen er dermed 78 pst. Formålet med friinntekten er å sikre at alternativavkastningen av den investerte kapitalen ikke ilegges særskatt. Friinntekten er sjablonmessig fastsatt til 7,5 pst. av kostprisen på driftsmidler som avskrives etter de særlige reglene i petroleumsskatteloven, og det gis fradrag i fire år fra og med det året investeringen er foretatt. Samlet vil altså friinntekten gi selskapene et ekstra fradrag for 30 pst. av kostprisen på driftsmidlene. Dersom friinntekten er større enn det alminnelige skattegrunnlaget, beregnes det ikke særskatt. I så fall kan ubenyttet friinntekt framføres med rente. På denne måten sikrer friinntekten at det ikke påløper særskatt på marginalt lønnsomme felt.

Selv om det er lagt betydelig vekt på nøytralitetsegenskaper ved utformingen av petroleumsskattesystemet, er det likevel ikke fullt ut nøytralt. Dette skyldes bl.a. at summen av fradragene for avskrivninger, friinntekt og finanskostnader er for generøse sammenlignet med et nøytralt skattesystem. De generøse investeringsbaserte fradragene i petroleumsskattesystemet er påpekt både av Petroleumsskatteutvalget (NOU 2000: 18) og i Revidert nasjonalbudsjett 2004. Petroleumsskatteutvalget foreslo bl.a. å erstatte friinntekten og fradrag for netto finanskostnader med et kapitalavkastningsfradrag.

Til tross for de gunstige investeringsbaserte fradragene mente Petroleumsskatteutvalget at det ikke er grunn til å tro at samfunnsøkonomisk ulønnsomme felt har blitt bygd ut på norsk sokkel, bl.a. pga. omfattende myndighetskontroll med hvilke felt som bygges ut. Likevel mente utvalget at det var uheldig at skattesystemet isolert sett gir incentiver til samfunns-økonomisk ulønnsom utbygging. Videre påpekte utvalget at for gunstige investeringsbaserte fradrag vil påvirke innfasingen og utformingen av prosjekter, og stimulere til for høy kapitalbruk (sløsing) i enkeltprosjekter på sokkelen.

I Revidert nasjonalbudsjett 2008 ble investeringsincentivene for fornybar energiproduksjon vurdert:

”Gjennomgangen viser at de vesentligste fiskale hindringene for nye, lønnsomme vannkraftutbygginger er knyttet til konsesjonskraft, konsesjonsavgift og eiendomsskatt. Årsaken er at disse ordningene i stor grad er uavhengige av lønnsomheten i kraftverkene og dermed kan hindre utbygging av prosjekter som har lav, men positiv samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Dette er imidlertid ordninger som gir vertskommunene en andel av verdiskapingen samt virker som en kompensasjon for ulemper av vannkraftproduksjon. Grunnrenteskatt og ordinær selskapsskatt er derimot basert på overskuddet i kraftverket. Dagens grunnrenteskatt er nøytralt utformet og hindrer dermed ikke samfunnsøkonomisk lønnsomme utbygginger.”

Prosjekter med lav lønnsomhet vil ha en høyere skattebelastning i vannkraftsektoren enn i petroleumssektoren. For prosjekter med høy lønnsomhet vil imidlertid skattebelastningen være høyere i petroleumssektoren enn i vannkraftsektoren.

Vurderingen i Revidert nasjonalbudsjett 2008 var at grunnrenteskatten i vannkraftsektoren var nøytralt utformet og dermed ikke hindrer samfunnsøkonomisk lønnsomme utbygginger. Jeg er enig i vurderingen som ble foretatt i Revidert nasjonalbudsjett 2008.