Skriftlig spørsmål fra Anette Trettebergstuen (A) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1010 (2010-2011)
Innlevert: 07.03.2011
Sendt: 08.03.2011
Besvart: 16.03.2011 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Anette Trettebergstuen (A)

Spørsmål

Anette Trettebergstuen (A): Kan utvidet bruk av midlertidig tilsetting være et virkemiddel for å få flere i arbeid, som i dag sliter med å få seg jobb?

Begrunnelse

Vi vet at noen eldre, innvandrere, mennesker med nedsatt funksjonsevne og unge uten arbeidserfaring eller utdanning, er arbeidsledige over noe tid og av og til sliter med å komme i jobb. Det vil derfor være viktig å få vite om forskning eller annen dokumentasjon om sysselsettingstall, kan si noe om mer utstrakt bruk av midlertidighet og redusert stillingsvern, kan føre til at flere kommer i arbeid.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: Hovedformålet med stillingsvernsreglene er å sikre trygge ansettelsesforhold og beskytte arbeidstakerne mot vilkårlig oppsigelse. Hovedregelen er fast ansettelse, men det er adgang til å ansette midlertidig i de situasjoner arbeidsgiverne faktisk har et midlertidig behov for arbeidskraft. Dette kan f eks være ved behov for vikarer til erstatning for andre i permisjon. Formålet med begrensningene i adgangen til midlertidig ansettelse er blant annet å hindre en omgåelse av oppsigelsesreglene som gjelder ved fast ansettelse (saklig grunn for oppsigelse mv).

Både internasjonalt og nasjonalt er det de siste tiårene utredet/forsket på hvorvidt utvidet adgang til å ansette midlertidig kan bidra til økt deltakelse i arbeidslivet. Konklusjonene både fra forskningen og i OECDs oppsummeringer er at stillingsvernet for fast ansatte og adgangen til å ansette arbeidstakere midlertidig må sees i sammenheng.

OECDs rapporter viser at det er stor usikkerhet om effekten av midlertidige ansettelser generelt og på den totale sysselsettingen spesielt. På den andre siden anbefaler OECD den type aktive arbeidsmarkedstiltak som Norge bedriver. Svekket stillingsvern kan skape økte problemer for de gruppene som allerede er mest utsatt på arbeidsmarkedet. Strategien med å utvide adgangen til tidsbegrensede ansettelser er prøvd ut i flere europeiske land. Erfaringene fra disse landene kan tyde på at svekket vern har bidratt til flere midlertidige ansettelser, fremfor alt i marginale grupper, mens det totale antallet jobber knapt har økt. Det kan forstås som at arbeidsgiverne har erstattet fast ansatte med arbeidstakere med tidsbegrenset kontrakter når adgangen til midlertidig ansettelse er endret.

Et sterkt stillingsvern er en av grunnpilarene i det norske arbeidslivet. Arbeidslivet skal være trygt. Stillingsvern ble forhandlet fram for å verne individer mot vilkårlighet og avmakt. Det er blant annet på denne byggesteinen vi har bygget vårt velfungerende arbeidsmarked som i dag er kjennetegnet ved både høy sysselsetting, produktivitet og tilpassingsevne. Vi vil ikke ha A- og B-lag i arbeidslivet i Norge.

At mye går bra betyr selvfølgelig ikke at vi skal lene oss tilbake. Vi jobber aktivt for å finne gode ordninger for å få flere ungdom, innvandrere og mennesker med nedsatt arbeidsevne ut i arbeid. Regjeringen har iverksatt flere ordninger for å øke sysselsettingen blant disse gruppene, deriblant opplæringsprogram (trainee ordning) i staten for de med nedsatt funksjonsevne, introduksjonsprogram for innvandrere og hele den aktive arbeidsmarkedspolitikken. Vi satte også ned to paneler i 2010 som har levert forslag til hvordan arbeidsmarkedet kan åpnes bedre innenfra for personer med nedsatt arbeidsevne. Vi tar mål av oss til å intensivere innsatsen på dette området, og arbeider med en sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne i forbindelse med budsjett 2012.

En viktig årsak til at den norske arbeidslivsmodellen er velfungerende er den trygghet norske arbeidstakere i hovedsak opplever. Fast ansettelse er den helt dominerende ansettelsesformen i norsk arbeidsliv. Regjeringens og min vurdering er at slik bør det også forbli. Jeg mener vi med dagens regelverk har truffet den rette balansen mellom hensynet til den enkeltes trygghet og samfunnets behov for fleksibilitet.