Knut Arild Hareide (KrF): Barn som trenger hjelp, må ikke møtes av et uklart regelverk. Hvis kvalifisert helsepersonell mener det er nødvendig for barnet å få helsehjelp, skal hjelp kunne gis selv om ikke begge foreldrene samtykker. I Helsedirektoratets skriv av 13.04.10 påpekes det at vurderingen ikke bare skal bygge på mulighet for skade i nær framtid, men at også muligheten for å forebygge helseproblemer bør tillegges stor vekt i vurderingen.
Kan helsepersonell vektlegge forebyggingsperspektivet i praktiseringen av § 4-4 i lov om pasient- og brukerrettigheter?
Begrunnelse
I lov om pasient- og brukerrettigheter, kapittel 4. Samtykke til helsehjelp, § 4-4 Samtykke på vegne av barn, står det følgende:
"Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år. Det er tilstrekkelig at én av foreldrene eller andre med foreldreansvaret samtykker til helsehjelp som
a) regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet, jf. barnelova §§ 37 og 42 andre ledd, eller
b) kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade.
Før helsehjelp som nevnt i bokstav b gis skal begge foreldrene eller andre med foreldreansvaret, så langt råd er, få si sin mening. Beslutning om helsehjelp som nevnt i bokstav b kan påklages til Fylkesmannen etter kapittel 7. Fylkesmannen kan vedta at helsehjelpen skal avsluttes inntil det er fattet vedtak på grunnlag av klage fra den andre forelderen eller andre med foreldreansvaret.
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, § 4-8 eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.
Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnets foreldre, andre med foreldreansvaret eller barnevernet, jf. annet ledd, høre hva barnet har å si før samtykke gis. Når barnet er fylt 12 år, skal det få si sin mening i alle spørsmål som angår egen helse. Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet."