Skriftlig spørsmål fra Freddy de Ruiter (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:593 (2013-2014)
Innlevert: 26.03.2014
Sendt: 27.03.2014
Besvart: 03.04.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Freddy de Ruiter (A)

Spørsmål

Freddy de Ruiter (A): Mange legekontorer har innført betalingsautomater som ledd i rasjonalisering. Utgiftene veltes imidlertid over på pasientene. Betalingsautomatene har ifølge selskapet Melin Medical AS (i samarbeid med Nets Norway), en markedsandel på 70 %. Gebyret er på 5 kroner pr. korttransaksjon, i motsetning til tidligere kortautomater.
Hva kan statsråden gjøre for å hindre denne ekstra egenandelen som pasientene her påføres?

Begrunnelse

Jeg har mottatt en henvendelse fra en pasient som reagerer sterkt på denne praksisen på legekontorer med opplevde skjulte egenandeler.

Ved å betale med kort over betalingsmaskinen til Melin Medical, som legekontoret har solgt fordringen sin til og som derfor er deres factoringselskap må pasienten betale 5 kr for å gjøre opp for seg. Velger man faktura påløper det et fakturagebyr på kr 49,-. Hvis man derimot skulle ønske å betale kontant åpner maskinen for det og da behøver man ikke å betale gebyr. Det straffer seg med andre ord å betale kontantløst, noe som framstår som ulogisk.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Fastlegene tilbyr en offentlig finansiert helsetjeneste, og totaløkonomien i fastlegeordningen er fullt ut regulert. Legenes inntjening og utgifter hensyntas under de årlige takstforhandlingene mellom staten og Den norske legeforening. Legene har således ikke anledning til å avkreve pasienten vederlag utover det som er avtalt under forhandlingene. Mener legen at kostnadene ikke dekkes godt nok, må de ta det opp med Legeforeningen, som kan bringe problemstillingen inn i forhandlingene. Jeg forutsetter at fastleger forholder seg til de rammene som til enhver tid gjelder for fastlegeordningen.

Helsedirektoratet, som forvalter regelverket knyttet til honorering av fastleger, har tidligere vært i dialog med Melin Medical for å få klarhet i hvilken praksis som her foregår.

I sin dialog med selskapet har Helsedirektoratet blant annet uttrykt følgende:

”Når det gjelder hvilke egenandeler og egenbetaling fastlegen/avtalespesialisten kan kreve av pasienten, er dette regulert i helse- og omsorgstjenesteloven § 11-2 og folketrygdloven § 5-4 med tilhørende forskrifter.

Av helse- og omsorgstjenesteloven § 11-2 følger det at kommunen kun kan kreve vederlag av pasienten eller brukeren når dette følger av lov eller forskrift. Denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for private virksomheter som driver etter avtale med kommunen, f.eks. fastleger. En fastleges mulighet til å kreve vederlag (egenandel/egenbetaling) fra pasientene må med andre ord være fastsatt i lov eller forskrift.

Slik forskrift er gitt med hjemmel i folketrygdloven § 5-4, forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege. Denne forskriften regulerer uttømmende hva en selvstendig næringsdrivende fastlege kan kreve av egenandel og egenbetaling. Nevnte forskrift omtaler ikke vederlag ved bruk av kort. Den regulerer for øvrig heller ikke vederlag ved timebestilling på SMS.

Videre er det uttrykkelig fastslått i rammeavtalen mellom KS og Den norske legeforening om allmennpraksis i fastlegeordningen i kommunene; ASA 431, at legen ikke kan kreve høyere egenandeler enn det som er fastsatt av staten, jfr. pkt. 9.3 annet punktum.

Kommunale legevakter og fastlegekontorer som krever vederlag av pasienter som betaler med kort, handler – etter Helsedirektoratets oppfatning – i strid med gjeldende regelverk.”

Som det fremgår av ovennevnte sitat er rammene knyttet til pasientbetalinger i fastlege-ordningen tydelig regulert. Det er gitt adgang til å ta ekspedisjonsgebyr, som for tiden er 56 kroner, for å dekke utgifter og arbeid ved forsendelse etter pasientens ønske av resepter, rekvisisjoner, henvisninger eller lignende per brev, faks, telefon eller e-post. Gebyret omfatter også utsendelse av faktura. Dersom pasienten betaler ved konsultasjonen, skal det ikke være betalingsgebyr. Men dersom pasienten ikke betaler ved konsultasjonen og legen faktisk påføres en kostnad knyttet til faktura, så påløper et ekspedisjonsgebyr for å kompensere dette.

Leger som yter fastlegetjenester gjør dette etter avtale med en kommune. Staten er ikke part i de individuelle avtalene med fastlegene, og er følgelig ikke i posisjon til å gripe inn direkte overfor den enkelte lege dersom denne ikke opptrer i tråd med avtalen. For å sikre meg at øvrige aktører er bevisst denne problemstillingen, vil jeg ta et initiativ overfor KS og Den norske legeforening. På bakgrunn av denne dialogen vil jeg vurdere behovet for å ta ytterligere grep.

Tilleggssvar 23. januar 2015:

Brev om presisering av tidligere avgitte svar til stortingsrepresentant Freddy de Ruiter - spørsmål 58 (2014-2015) og 593 (2013-2014) - Gebyr ved bruk av betalingsautomater på fastlegekontorer, datert 23. januar 2015:

Jeg viser til tidligere korrespondanse vedrørende svar på spørsmål til skriftlig besvarelse, spørsmål 58 og 593/2014, fra stortingsrepresentant Freddy de Ruiter.

Begge spørsmål var knyttet til gebyr ved bruk av betalingsautomater på fastlegekontorer. Henvendelsene ble besvart i brev av henholdsvis 2. april og 17. oktober 2014. I begge svar gav jeg klart uttrykk for at det ikke var tillatt å kreve gebyr ved bruk av kort, ettersom helse- og omsorgstjenestelovgivningen ikke åpnet opp for dette. I min tidligere korrespondanse tok jeg utgangspunkt i en forretningsmodell som et av de aktuelle firmaene tilbød. Dette var en modell som Helse- og omsorgsdepartementet hadde kjent til en stund, og som vi jobbet med å få avviklet. Jeg antok derfor at det var denne som var bakgrunnen for spørsmålene. I den aktuelle modellen ble blant annet legekontorets kostnader til leie, installasjon og service av betalingsautomaten skjøvet over på pasienter som betalte med kort. Med utgangspunktet i en slik forretningsmodell var jeg tydelig når det gjaldt adgang til å kreve gebyr.

Et av de firmaene som leverte betalingsautomater til fastlegekontorer mente at Helse- og omsorgsdepartementet tok feil, og at retten til å kreve gebyr var regulert av annen lovgivning enn i helse- og omsorgstjenestelovgivningen. Nærmere bestemt finansavtaleloven § 39b. Denne loven er forvaltet av Justis- og beredskapsdepartementet (JD). For å imøtekomme firmaets ønsker, og samtidig få avgjort om det var strid mellom to lovverk i denne saken oversendte helse- og omsorgsdepartementet en forespørsel til lovavdelingen i JD om en uttalelse. Uttalelsen fra lovavdelingen ble oversendt Helse- og omsorgsdepartementet 12. januar i år.

JD legger i sin uttalelse til grunn at finansavtalelovens bestemmelser kommer til anvendelse i denne saken. Det vil si at leger, på samme måte som andre som tilbyr tjenester til forbrukere, i utgangspunktet kan kreve et gebyr når forbrukeren ønsker å betale for varer eller tjenester ved bruk av kort. I sin uttalelse kommer imidlertid lovavdelingen med en viktig presisering når det gjelder hva et slikt gebyr skal kunne dekke (min understrekning).

"[...] et gebyr som en fastlege krever fra en forbruker for å betale med et betalingskort, kan ikke være høyere enn brukerstedsgebyret som fastlegen betaler for en gitt transaksjon og eventuelle transaksjonskostnader som fastlegen betaler til en innløser eller mellommann. Andre utgifter enn dette kan etter vårt syn ikke kreves inn gjennom et slikt gebyr. Avgifter for installering og leie av betalingsterminaler og annet utstyr er å anse som slike ”andre kostnader”, og kan dermed ikke kreves dekket av forbrukeren gjennom gebyret."

På bakgrunn av siterte uttalelse ønsker jeg å presisere mitt tidligere svar på spørsmålet om gebyr ved bruk av betalingsautomat på fastlegekontoret. I min tidligere korrespondanse med Stortinget har jeg ikke fått godt nok frem hvilke elementer ved den aktuelle forretningsmodell/gebyrløsning jeg reagerte på, og som jeg mente var et brudd på aktuell lovgivning. I lys av uttalelsen fra JD ser jeg at det i mitt svar burde vært tatt et forbehold om at det kunne være enkelte spesialregler i annen lovgivning som kunne komme til anvendelse.

I den forretningsmodellen jeg tok utgangspunkt i, når jeg besvarte henvendelsen fra stortingsrepresentant de Ruiter, dekker transaksjonsgebyret som pasientene betalte blant annet kostnadene til leie av betalingsautomaten. Uttalelsen fra lovavdelingen viser slik jeg ser det at det var riktig å konkludere slik jeg gjorde i den aktuelle saken. Det er fortsatt slik at Stortinget fastsetter hva pasientene skal betale i egenandeler for fastlegetjenester. Når det gjelder konkrete utgifter til å motta betaling med kort så er dette et marginalt unntak fra hovedregelen. Ettersom jeg ikke problematiserte de ulike elementene i gebyret i den aktuelle foretningsmodellen, ble ikke dette unntaket omtalt i mitt tidligere brev til Stortinget slik det burde. I den grad dette har skapt usikkerhet rundt mitt standpunkt i saken så vil jeg med dette brevet rette opp i det.