Svar
Bent Høie: Spørsmålet fra stortingsrepresentanten berører to forhold som ligger til to ulike departement. Det aktuelle lovverket ligger under samferdselsministeren, mens spørsmålet om organisering av pasientreiser ligger til helseministeren. Jeg vil imidlertid gi et samlet svar.
Det er de regionale helseforetakene som har ansvaret for pasienttransport. Pasienttransport administreres gjennom 17 pasientreisekontorer som har ansvaret for planlegging og bestilling av reiser med rekvisisjon. Pasienttransport er transport av syke personer til og fra sykehus eller lege. Slike reiser skjer normalt sett uten at helsepersonell er med på turen. Det har imidlertid i den saken representanten refererer til, blitt argumentert for å etablere en egen transportløsning der helsepersonell kan ta seg av de sykeste.
Helseforetakene inngår vanligvis kontrakt om pasienttransport med løyvehavere eller noen som opptrer på vegne av disse, for eksempel drosjesentraler. I kontraktene er det avtalt krav til ventetid m.v. Helseforetakene samordner gjennom sitt selskap Pasientreiser HF slike transporter for pasientene til/fra sykehusene. Det er helseforetakene som ut fra den medisinske tilstand hos pasienten bestemmer om transporten skal skje med rutetransport, egne helsekspresser eller drosje, herunder om pasienten må kjøre alene eller kan dele den med andre pasienter. Helseekspressene baserer seg på inngåtte kontrakter med busselskapene. For de dårligste pasientene benyttes ambulanse som er løyvefritt.
Pasienttransport med løyve
Adgangen til å drive persontransport reguleres av yrkestransportloven. Etter lovens § 4 må den som mot vederlag vil drive persontransport ha løyve. Det avgjørende for om det foreligger løyveplikt er om det mottas vederlag og drives transport. Vilkårene er ikke kumulative, slik at brudd på ett vilkår medfører behov for løyve.
Lovens vederlagsbegrep skal forstås svært vidt, og omfatter enhver form for vederlag. Det ligger ikke i begrepet noe krav om at vederlaget gir overskudd for den som utøver transport, eller at den som driver transporten har som motiv å ha overskudd på transporten. Så lenge det mottas oppgjør for transport, for eksempel en egenandel, vil utgangspunktet være at transporten er løyvepliktig.
Når det gjelder drivebegrepet så skal også dette forstås vidt. Virksomheten må ha en viss varighet og omfang for at det kreves løyve, og avgrenses mot rent tilfeldig transport mot vederlag. Hva som i det enkelte tilfelle ligger i drivebegrepet er en konkret vurdering av hvor hyppig transporten utøves, transportørens initiativ til transporten og om denne er ledd i yrkesutøvelse, samt muligheten for at den samme transporten kunne blitt utført av løyvehavere.
Pasientreiser oppfatter på bakgrunn av disse gitte vilkårene at helseforetakene på generelt grunnlag må ha løyve for å kunne drive pasienttransport i egen regi. Drivevilkåret vil være oppfylt i tillegg til vederlagsvilkåret i og med at det skal betales egenandel ved en pasientreise, jf. pasientreiseforskriften § 24.
I praksis er det to typer løyve som er aktuelle for pasienttransport. Det er for det første drosjeløyve, eller behovsprøvd løyve for persontransport utenfor rute for motorvogn registrert for inntil 9 personer, som det heter i yrkestransportloven § 9. Drosjeløyve tildeles av fylkeskommunene som bestemmer hvor mange løyver som kan gis i fylket eller den enkelte kommune. Siden drosjeløyvene er behovsprøvd er det sterkt begrenset adgang til slike løyver. Det er i tillegg flere vilkår for drift av drosjeløyve. Det er blant annet et krav om at virksomheten er hovederverv for løyveinnehaveren, man må være tilknyttet en sentral og løyveinnehaveren har generell kjøreplikt. Dette er vilkår som kan være praktisk vanskelig å oppfylle for et helseforetak.
Det andre løyvet er såkalt turvognløyve, som gjelder for persontransport utenfor rute for kjøretøy registrert for mer enn 9 personer. Disse er ikke behovsprøvd, og tildeles av nasjonal løyvemyndighet i Statens vegvesen. Løyvene tildeles alle som oppfyller kravene i yrkestransportloven § 4 andre ledd. I praksis er det svært liten begrensning på hvem som kan få turvognløyver, siden vilkårene er enkle å innfri.
Det er ingen mellomformer mellom løyvepliktig transport og transport med ambulanse. Rammene for egentransport av personer etter yrkestransportloven er stramme. Samferdselsdepartementet kan gjøre unntak fra kravet om løyve for særskilte slag transporter eller motorvogner dersom det ikke er i strid med internasjonal avtale. Dette er f.eks. gjort i enkelte tilfeller for transport av leger ifm med legevaktkjøring.
Ambulansetransport
Det er også mulig å utføre transport av syke eller skadde personer i godkjent ambulanse. Ambulansetransport er unntatt fra løyveplikt jf. yrkestransportloven § 20. Det avgjørende er ikke hva man selv velger å kalle transporten, men at kjøretøyet er godkjent som ambulanse av ansvarlig myndighet. Det er ikke hjemmel for å kreve egenandel ved ambulansetransport.
Pasienttransport i regi av helseforetak i dag
Helseforetakene utøver transport i egen regi på flere måter. Flere helseforetak har løyve for persontransport med turvogn, det vil si kjøretøy registrert for mer enn 9 personer. Ingen har løyve for transport med mindre kjøretøy etter yrkestransportloven § 9, ettersom drosjeløyve er behovsprøvd og kravene for drift ved slikt løyve vanskelig kan oppfylles av helseforetakene. Flere helseforetak har et ønske om å kunne drive pasienttransport i egen regi av sittende pasienter i biler som er registrert for mindre enn 9 personer, men ser at dette er utfordrende å få til fordi det da kreves drosjeløyve. Uten løyve kan pasienttransport kun gjennomføres som ambulansetransport som er fritatt fra krav om løyve. Helseforetakene har ikke adgang til å kreve egenandel av pasienter ved slike reiser.
Helseekspresser, helsebusser og minibusser
Flere steder i landet finnes det helseekspresser og helsebusser som transporterer pasienter til behandling. Noen helseforetak har egne turvognløyver registrert på foretaket, som de benytter til helseekspresser, helsebusser og minibusser de selv eier. Andre helseforetak har anskaffet tjenester fra leverandører som har egne turvognløyver og busser/minibusser, som utfører transport for helseforetaket. Pasientene betaler egenandel ved slike reiser etter reglene i pasientreiseforskriften.
Hvite biler
Enkelte helseforetak benytter såkalte hvite biler. Hvite biler er kjøretøy som tidligere har vært brukt som ambulanser. Bilene er fortsatt registrert/godkjent som ambulanser, slik at det ikke er behov for løyve for disse jf. yrkestransportloven § 20.
Hvilke helseforetak som driver transport i egen regi
Oversikten nedenfor viser hvilke helseforetak som driver pasienttransport i egen regi. Tilfeller der helseforetaket leier inn transporttjenester fra en ekstern leverandør, for eksempel helseekspress eller syketransportbiler, er ikke tatt med.
Minibusser med turvognløyve
Sørlandet Sykehus HF har løyve for tre minibusser som drives i regi av helseforetaket. Vestre Viken HF har nå fått løyve for 4 turvogner (minibusser) som settes i drift i april i år.
Hvite biler
- Oslo universitetssykehus HF har hvite biler som frakter liggende pasienter. Dette er hovedsakelig transport som ellers ville blitt utført med vanlig ambulanse.
- St. Olavs hospital HF har hvite syketransportbiler som transporterer liggende pasienter. Dette er hovedsakelig transport som ellers ville blitt utført med ambulanse.
- Helse Bergen HF har en syketransportbil som transporterer liggende pasienter. Oppdragene tildeles fra AMK, og regnes som ambulanseturer. Pasientreiser Helse Bergen har i tillegg inngått et samarbeid med Hospitaldrift Transport, en avdeling i samme divisjon som har ansvar for all interntransport. Portørene utfører oppdrag for pasientreiser med en bil i noen få timer på hverdagene for å ta unna transport når det er kapasitetsproblemer med drosjer, og sykehuset ønsker å sikre at pasienter rekker hurtigbåt og lignende
- Finnmarkssykehuset HF har tre hvite biler som primært kjører liggende pasienter. Ved ledig kapasitet kan disse benyttes til sittende pasienter. De hvite bilene er et supplement til ambulanse og drosje.
Avsluttende bemerkninger
Samferdselsdepartementet er i gang med en større revisjon av drosjereguleringen. I dette arbeidet legges det bl.a. opp til at behovsprøvingen av drosjeløyver skal oppheves. Forslag om dette er planlagt sendt på høring tredje kvartal 2018.
Drosjer har en stor del av inntektsgrunnlaget sitt fra pasientkjøring, særlig i distriktene. I den grad dette er rene transportoppdrag, er det rimelig at den som utfører transporten må oppfylle de alminnelige løyvekravene etter yrkestransportloven.
Det har i den senere tid vært flere saker i media om pasienter som har måttet vente uforholdsmessig lenge på drosje. Jeg oppfatter at disse sakene i hovedsak handler om manglende oppfølging av inngåtte kontrakter - drosjen kommer for sent eller uteblir. Dette er forhold som i utgangspunktet kan medføre sanksjoner etter inngåtte avtaler, men som likevel etterlater helsetjenesten og ikke minst den enkelte pasient i en krevende situasjon. Jeg er selvsagt svært opptatt av at pasientene skal få den transporten de trenger. Dette krever imidlertid at transportørene etterlever de inngåtte avtalene, og oppfyller de kvalitetskrav som ligger i avtalene med helseforetakene. Jeg forutsetter at helseforetakene som kontraktspart følger opp overfor den andre part.
Jeg vil avslutningsvis understreke at når det gjelder den konkrete saken ved Oslo universitetssykehus, så har ikke departementet fått seg forelagt verken de konkrete vurderinger de har gjort i forbindelse med etablering av et eventuelt tilbud hvor helsepersonell bistår, eller mottatt et ønske om å foreta endringer i lovverket. Når det gjelder etablering av en ordning med at helsepersonell skal følge pasienter under transport, er gjeldende løyveordning ikke til hinder for det.