Skriftlig spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:23 (2018-2019)
Innlevert: 03.10.2018
Sendt: 03.10.2018
Besvart: 11.10.2018 av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): Dagsavisen hadde tirsdag 2. oktober 2018 en reportasje om en uføretrygdet som taper penger på å jobbe, og som i tillegg sliter med å komme i kontakt med hjelpeapparatet for å få bistand i en vanskelig situasjon.
Hvordan forklarer statsråden at han kommer så dårlig ut, hva vil hun gjøre for å forhindre slike fattigdomsfeller i framtida og sikre at folk får nødvendig tilgang til hjelpeapparatet når de har behov for det?

Begrunnelse

Arbeidslinja baserer seg på at det skal lønne seg å jobbe. Uførereformens formål var at det skulle bli enklere og mer lønnsomt å kombinere arbeid og trygd. Nevnte reportasje viser at det ikke stemmer for alle. Arbeiderpartiet tok i forrige stortingsperiode initiativ til en såkalt initiativdebatt i Stortinget for å få fram uforutsette konsekvenser av uførereformen, blant annet for uføre med gjeld og for uføre som opplevde bortfall av bostøtte og økte egenandeler, blant annet på kommunale tjenester, som følge av økt brutto ytelse og endret skattlegging. Stortinget lovte da uførereformen ble vedtatt, at alle skulle komme ut omtrent med samme netto inntekt som før. Noe av dette er rettet opp, men på langt nær alt. Arbeiderpartiet har flere ganger bedt om at det settes i gang et arbeid for å få oversikt over ulike uforutsette konsekvenser for den enkelte uføres økonomi. Regjeringen forslo i tillegg store kutt i barnetillegget til uføre. Kuttene ble begrenset, men ikke fullt ut opphevet i Stortinget. Uføre som verken er i utdanning eller arbeid, herunder også småbarnsforeldre, har under sittende regjering også mistet bilstønaden sin. Mange har mistet hele eller deler av sin bostøtte, til tross for stortingsvedtak om det motsatte.
Reportasjen i Dagsavisen viser også hvor viktig det er at det fra hjelpeapparatets side gis riktig, og ikke minst forståelig informasjon om et regelverk som er komplisert og vanskelig å ha oversikt over, for dem det gjelder. Reportasjen viser at det dessverre ikke alltid er tilfelle. Minst like bekymringsfullt er det at når vanskelighetene tårner seg opp, så er hjelpeapparatet nærmest utilgjengelig.
Stortinget behandlet for kort tid tilbake Meld. St. 33 (2015-201g) om NAV i en ny tid. Arbeiderpartiet understreket der viktigheten av at det i NAV finnes ei myndig førstelinje som har frihet til å ta fornuftige og målretta beslutninger på vegne av brukerne. I Dagsavisens reportasje framgår det at NAV i den aktuelle saken ikke hadde myndighet til å dekke et kurs til 40 000 kr., som hadde sikret vedkommende en 100 pst. stilling som han var i stand til å klare, etter å ha vært utsatt for en yrkesskade. I stedet ble resultatet at vedkommende ble uføretrygdet mot sin vilje. Dette er et eksempel på et tungrodd system som det bør ryddes opp i. Resultatet er i strid med arbeidslinja og dårlig både for den enkelte og for fellesskapet.

Anniken Hauglie (H)

Svar

Anniken Hauglie: Uførereformen ble innført i 2015 etter forslag fra Stoltenberg II-regjeringen. Det var da bred politisk enighet om reformen, og lovendringene ble vedtatt av Stortinget desember 2011. Et av hovedmålene med uførereformen var at det skulle bli enklere og mer forutsigbart for uføretrygdede å kombinere arbeid og uføretrygd. Uføretrygdede skal ha trygghet til å prøve seg i arbeidslivet uten at dette får negative konsekvenser for dem. Man fjernet tidligere bestemmelser om at uføregraden revurderes dersom den uføre økte arbeidsinnsatsen utover friinntekten og at det var ett års venteperiode før man kunne ta arbeid. På den måten fjernet man et regelverk som ga svært uheldige, urimelige og til dels urettferdige utslag for den enkelte uføretrygdet som forsøkte å prøve ut sin arbeidsevne. Det er også viktig å understreke at etter uførereformen er det kun den delen av inntekten som overstiger beløpsgrensen som inngår i en reduksjon av uføretrygden, mens uførepensjonen tidligere ble redusert ut fra hele inntekten ved inntekt over friinntekten. Dermed kan uføre med varierende arbeidskapasitet tilpasse seg sin egen arbeidsevne og ikke terskler i systemet, nettopp fordi man ikke lenger har de tersklene som kunne gi så dramatiske utslag. Dette betyr at uføretrygdede kan ha en arbeidsinntekt på opptil 0,4 G (38 753 kroner i 2018) som ikke påvirker uføretrygden. Denne endringen fjernet dermed uheldige tilpasninger i arbeidstilbudet.
Hvor mye uføretrygden reduseres ved inntekt over beløpsgrensen, avhenger av en individuell reduksjonssats – hvor mye uføretrygden utgjør sammenlignet med inntekt før uførhet. Jeg kan ikke kommentere spesifikt hvordan uføretrygd har blitt redusert opp mot økt inntekt i enkeltsaken omtalt i Dagsavisen. Det vi imidlertid kan se, er at det for de aller fleste uføretrygdede lønner seg å jobbe. Uføre med full trygdetid og jevn inntekt over et visst nivå, får beholde 34 kroner av en inntektsøkning på 100 kroner, og over 60 prosent av de uføre har en reduksjonssats som er lavere enn 65 prosent.
Et annet viktig prinsipp i den nye uføretrygden for å bygge opp under arbeidslinjen er å sikre likebehandling av uføretrygdede uavhengig av hvilken uføregrad de kom inn i ordningen med. Dagens ordning sikrer at to som kan jobbe like mye får samme utbetaling, dvs. at en som først har fått full uføregrad og deretter jobber 30 prosent sitter igjen med samme samlet inntekt som en som får gradert uføretrygd på 70 prosent som kombineres med 30 prosent arbeid. Dersom det i større grad skulle lønne seg å kombinere (full) uføretrygd med arbeidsinntekt enn i dag, ville det gjort det mer lønnsomt å gå inn i uføreordningen med en høy grad enn å kombinere en gradert uføretrygd med arbeid. Dette ville vært i strid med det politiske ønsket å stimulere til økt bruk av gradert uføretrygd.
Det er fortsatt kort tid siden uførereformen trådte i kraft, men resultatene så langt ser ut til å peke i riktig retning. En ny analyse gjort ved Universitetet i Bergen viser at uføretrygdede i større grad bruker sin restarbeidsevne etter uførereformen. Effekten har vært størst for unge, 100 prosent uføre menn, som har økt sin arbeidsdeltakelse med 3,1 prosentpoeng og har økt sine arbeidstimer med 2,8 timer i uken. Disse resultatene er en indikasjon på at det lønner seg med et fleksibelt regelverk som tillater uføre å variere arbeidsdeltakelsen sin i perioder helsen forbedrer seg, og med en gradvis avkortning av uførebetalingene mot opptjente arbeidsinntekter.
Et fullt barnetillegg til uføretrygdede tilsvarer 0,4 G (38 800 kroner i 2018) per barn. Tillegget er behovsprøvd. Også for barnetillegget er det et fribeløp for mye en kan tjene før dette reduseres. Fribeløpet for ett barn som bor sammen med én forelder er 3,1 G (300 337 kroner i 2018), mens det for ett barn som sammen med begge foreldrene er 4,6 G (445 700 kroner i 2018). Fribeløpet øker med 0,4 G per barn. Dersom inntekt er over fribeløpet, vil barnetillegget reduseres med 50 prosent av overstigende inntekt - og etter hvert falle helt bort. Dette følger av prinsippet om at barnetillegget i uføretrygden er behovsprøvd. Som følge av dette, kan dermed noen oppleve å få lavere samlet inntekt etter å ha begynt i arbeid. Departementet kjenner som nevnt ikke alle forhold som påvirker situasjonen i enkeltsaken omtalt i Dagsavisen. Jeg utelukker imidlertid ikke at grunnen til at vedkommende opplever å ikke sitte igjen med så mye etter å ha begynt å jobbe, er at han ved å jobbe 50 pst. får en inntekt som overstiger beløpsgrensen både for uføretrygd og fribeløpet for barnetillegg, noe som gjør at begge stønadene vil reduseres samtidig.
Et behovsprøvd barnetillegg vil normalt gi dårligere insentiver til å være eller komme i arbeid. Dette kan imidlertid ikke sies å være en utilsiktet konsekvens av regelverket, men en avveining som er gjort for å målrette barnetillegget mot barnefamilier med lav inntekt. For å bygge opp under arbeidslinjen og sørge for at insentivene for å arbeide ikke faller bort, ble det fra 2016 innført et tak på summen av uføretrygd og barnetillegg gjennom et budsjettforlik mellom daværende regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet og samarbeidspartene Venstre og Kristelig Folkeparti. Dette taket er på 95 pst. av inntekt før uførhet. Taket blir gradvis innfaset over fem år for mottakere med barnetillegg før 2016, slik at de får mulighet til å tilpasse seg det nye regelverket.
For å unngå at noen grupper skal komme særlig dårligere ut etter uførereformen, har regjeringen fulgt effektene av reformen nøye og iverksatt flere tiltak hvor det har vært behov for justeringer. Blant annet er det innført en overgangsordning med skattefradrag for inntil 100 000 kroner for uføre som etter reformen har fått nedgang i inntekt som følge av lavere skatteverdi av fradrag. Regjeringen vedtok også en skjerming innenfor bostøtten for alle som mottak bostøtte før 2015. Dette var for å unngå at økt brutto uføreytelse som følge av uførereformen skulle ha negative konsekvenser for den statlige bostøtteordningen. Skjermingen løper i utgangspunktet fram til 2019, men regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2019 at denne kompensasjonen blir varig for dem som omfattes. Det er også foretatt flere endringer i regelverket for uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordninger, blant annet for uføre med særaldersgrense, endringer i bestemmelsene om reduksjon av uførepensjon på grunn av inntekt og om etteroppgjør, for uføre som før 2015 mottok en uførepensjon fra en offentlig tjenestepensjonsordning med en lav uføregrad og som senere har blitt innvilget ny uføretrygd, og for uføre som før 2015 mottok en gradert uførepensjon fra offentlig tjeneste-pensjonsordning og som i en kort periode har blitt innvilget arbeidsavklaringspenger i påvente av søknad om høyere uføregrad.
Jeg kjenner ikke til hvilken arbeidsrettet bistand som har blitt gitt i denne saken, hverken før eller etter vedkommende ble uføretrygdet. Alle som henvender seg til et NAV-kontor, og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, har rett til å få vurdert sitt bistandsbehov. Det følger av NAV-loven § 14 a. Alle i denne sammenheng inkluderer også personer som mottar full eller gradert uføretrygd. Arbeids- og velferdsetaten har et bredt spekter med tiltak og tjenester til arbeidssøkere. Dette er universelle tjenester som ikke er rettet mot særskilte grupper av ytelsesmottakere, men kan komme alle arbeidssøkere til gode, også uføretrygdede.