Begrunnelse

Stadig flere tar, urovekkende nok, til ordet for at Norge bør sette en sluttdato for vår desidert viktigste næring, nemlig olje- og gassvirksomheten vår. Eller ønsker fundamentalt å rokke ved rammebetingelsene på norsk sokkel, endringer som ville gjort norsk sokkel mindre attraktiv.
Både MDG og AUF ønsker som kjent en styrt avvikling av petroleumsnæringen vår i løpet av en 15 års tid.
Dessverre ser det ut til at dette synet begynt å spre seg.
Aps egen energipolitiske talsmann Espen Barth Eide går rett nok ikke fullt så langt, men uttalte nylig at en burde se på leterefusjonsordningen. Det er en ordning som har gitt Norge store inntekter gjennom å stimulere til økt leting og aktivitet på norsk sokkel, og en ordning vi delvis kan takke for funnet av gigantfeltet Johan Sverdrup.
Senest ut til å hive seg på var tidligere Oljeminister og senterpartist Åslaug Haga, som ønsker at vi setter en sluttdato for norsk petroleumsvirksomhet.
Man utelater beleilig nok å snakke om den prisen det norske fellesskapet måtte betale om vi skulle hugge hodet av vår viktigste næring. Det bærer preg av symbolpolitikk totalt blottet for tanke på konsekvenser. Jeg mener derfor det er viktig å få konkrete tall på bordet, slik at de som tar til orde for dette faktisk kan se hva dette vil koste Norge- i tapte inntekter, og dermed tapt velferd.