Skriftlig spørsmål fra Kjersti Toppe (Sp) til helseministeren

Dokument nr. 15:1364 (2018-2019)
Innlevert: 29.03.2019
Sendt: 01.04.2019
Besvart: 08.04.2019 av helseminister Bent Høie

Kjersti Toppe (Sp)

Spørsmål

Kjersti Toppe (Sp): Hvilken dokumentasjon har statsråden for å hevde at det kun kan oppnås legemiddelrabatter under krav om hemmelighold, og hvorfor hevder han dette når norske erfaringer tydelig viser at det ikke er sant?

Begrunnelse

28. mars 2019 uttalte helseministeren fra Stortingets talerstol følgende om hemmelighold av legemiddelpriser:

«Det er også vel dokumentert internasjonalt. Størrelsen på disse rabattene varierer mellom 20 og 60 prosent av listeprisene så lenge avtalene er hemmelige.»

Det er nærliggende å forstå helseministerens konklusjon slik at helsetjenesten kun oppnår rabatter i denne størrelsesordenen under forutsetning av at prisene holdes hemmelig.
Dette er imidlertid åpenbart feil hvis vi ser på norske erfaringer. For å nevne noen eksempler, oppnådde helseforetakene en rabatt på 50 prosent på vinneren av anbudskonkurransen for legemidler mot hepatitt C i 2016 (Dagens Medisin, 16. februar 2016). I 2015 oppnådde helseforetakene en rabatt på 72 prosent på Remsima – ett av produktene som inngikk i anbudskonkurransen for legemidler mot inflammatoriske sykdommer (Dagens Medisin, 29. januar 2015).
I begge disse tilfellene ble rabattene offentliggjort – i tråd med det som var praksis for alle legemiddelanbud før hovedregelen om hemmelighold ble innført.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: om omtalt i Prioriteringsmeldingen, har myndighetene og innkjøpere av legemidler de senere år erfart at legemiddelindustrien markedsfører sine produkter med svært høye priser, for deretter å kreve konfidensialitet i forhandlinger om rabatter. Dette er særlig tilfellet for nye, kostbare legemidler. Høye kostnader for nye legemidler kan føre til at produktene enten ikke kan tas i bruk, eller at andre deler av tjenesten må nedprioriteres til fordel for de nye produktene. Jeg har tidligere også sagt at jeg ikke vil sette ønsket om åpenhet foran muligheten til å gi pasienter rask tilgang til nye legemidler.
Jeg vil i tillegg peke på at andre land står i den samme situasjonen, og at det finnes dokumentasjon på at mange land aksepterer skjulte rabatter og at rabattene ligger i intervall fra 20 til 60 prosent. Dette er blant annet dokumentert i en artikkel i Health Policy fra 2017.
Det er de regionale helseforetakene som må vurdere spørsmål om offentlighet innenfor lovens rammer. I rapporten Håndtering av enhetspriser for legemidler og prinsipper for rutiner for prisinformasjon redegjør de regionale helseforetakene for forskjellen mellom forhandlinger om pris på legemidler som vurderes i Nye metoder og anbudskonkurranser for legemidler som finansieres av helseforetakene. Når et legemiddelfirma står i en monopolsituasjon vil et ønske om åpenhet om rabatter kunne føre til at kostnaden blir for høy til at legemidlet kan tas i bruk. Dersom det er flere tilbydere av et legemiddel kan derimot åpenhet om prisen bidra til å presse prisen ned gjennom anbudskonkurranse. Det er samtidig vanskelig å slå fast på generelt grunnlag hvilken effekt åpenhet vil ha på prisen når det er flere tilbydere. Vurderingen av konfidensialitet vil kunne avhenge av bl.a. markedssituasjonen og legemidlets livssyklus, og rapporten redegjør for hvilken virkning åpen prisinformasjon kan ha i de ulike situasjonene. Jeg er kjent med at de regionale helseforetakene behandlet denne rapporten i høst, og at de bl.a. konkluderte med å vurdere praksis knyttet til konfidensialitet gjennom legemidlets livssyklus. Det er fagdirektørene i de regionale helseforetakene som følger opp dette med bistand fra Sykehusinnkjøp HF.