Skriftlig spørsmål fra Kari Henriksen (A) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:201 (2019-2020)
Innlevert: 01.11.2019
Sendt: 01.11.2019
Besvart: 12.11.2019 av barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad

Kari Henriksen (A)

Spørsmål

Kari Henriksen (A): Er den virkeligheten som Stendi beskriver uttrykk for dagens situasjon, er statsråden kjent med dette fra barnevernet, og hvor langt er statsråden kommet i sitt arbeid med å bidra til å øke kapasiteten i det ideelle barnevern?

Begrunnelse

I Klassekampen 29.10.2019 gir Stendi-direktøren uttrykk for følgende: "... og vi får ofte de barna ideelle ikke vil ha."

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Svar

Kjell Ingolf Ropstad: Jeg er svært opptatt av å styrke ideell sektor, både generelt og i barnevernet spesielt, og er derfor glad for at vi nylig videreførte samarbeidsavtalen med ideelle leverandører om helse- og sosialtjenester. Avtalen anerkjenner, synliggjør og styrker de ideelle aktørenes rolle. Ideelle aktører gjør et veldig viktig arbeid med å gi de barna som trenger det, god omsorg.

Det har historisk sett vært ulikheter i hvilke målgrupper de ulike leverandørene har gitt tilbud til. Ideelle leverandører leverer i hovedsak plasser til ungdom med store utfordringer knyttet til rus, samt omsorgsplasser, mens kommersielle leverandører i større grad leverer behandlingsplasser til ungdom med store utfordringer knyttet til atferd. De ulike leverandørene har gjennom dette i noen grad ulik erfaring og kompetanse om ulike typer problematikk, og har bygd opp sine tilbud rundt dette. Både kommersielle og ideelle leverandører leverer viktige tilbud i barnevernet – for ulike målgrupper.

Vi har ikke grunnlag for å si at en gruppe leverandører ikke vil ha barn eller ungdommer med omfattende utfordringer. Bufdir opplever generelt blant leverandørene i markedet en vilje til å bidra med tilbud til Bufetats målgrupper, men leverandørene blir brukt ulikt og har ulik erfaring og kompetanse mht. ulike typer utfordringer. Noen ganger er det også slik at det i anbudskonkurranser om plasser for en gitt målgruppe, blir stilt krav om at leverandørene må ha erfaring av et visst omfang gjennom plasseringer for denne målgruppen.

Når det gjelder spørsmålet "…hvor langt er statsråden kommet i sitt arbeid med å bidra til å øke kapasiteten i det ideelle barnevern?", antar jeg at det siktes til anmodningsvedtaket om å øke andelen ideelle institusjonsplasser.

Målet om 40 prosent ideelle viser til 2025 og er en viktig målsetning som jeg jobber for å oppfylle, og departementet har bedt Bufdir ta hensyn til vedtaket ved utvikling av og endringer i kapasitet og innhold i institusjonstilbudet. Det er viktig at det utredes på en god måte slik at endringen ikke får utilsiktede konsekvenser for de ungdommene som bor på institusjon. Dette er sårbare ungdommer og det er derfor viktig at hensynet til hva som er best for dem er en grunnleggende forutsetning ved et slikt arbeid.Implementeringen av vedtaket vil ha praktiske konsekvenser, og det er viktig at gjennomføringen ikke får negative virkninger for barna og ungdommene i institusjonsbarnevernet. Vi må derfor ha en grundig vurdering av hvordan gjennomføringen av vedtaket bør foregå, slik at vi blant annet kan unngå at ungdommene må flytte unødvendig.

I tillegg til at en vridning fra kommersielle til ideelle leverandører isolert sett vil ha faglige og økonomiske konsekvenser, pågår det andre prosesser som må hensyntas. Vi skal både iverksette en barnevernsreform fra 2022, utrede innholdet i institusjonstilbudet og utrede hvilke rammevilkår for de private aktørene som i størst grad bidrar til et kostnadseffektivt barnevern med høy kvalitet. Disse prosessene bør ses i sammenheng. Stortinget vil bli orientert om dette på egnet måte. For 2020 vil jeg for øvrig be Bufdir bistå departementet med oppfølging av vedtaket, i tillegg til å se hen til vedtaket ved utvikling av og endringer i kapasitet og innhold i tilbudet. Jeg vil videre be Bufdir, innenfor rammene av budsjettforslaget og de overordnede kravene til tilbudet, prioritere ideelle fremfor kommersielle i tilfeller der det er nødvendig å anskaffe institusjonsplasser utover kapasiteten i offentlig regi.