Svar
Jan Tore Sanner: Meld. St. 13 (2018–2019) Muligheter for alle — Fordeling og sosial bærekraft (Mulighetsmeldingen) beskriver hvordan fordelingen av de økonomiske ressursene har endret seg de siste 30 årene. Meldingen beskriver også hvilke faktorer som har bidratt til endringer i inntektsfordelingen. Meldingen understreker at både størrelsen på og fordelingen av inntekter bestemmes av flere faktorer, sentrert rundt markedene for arbeid, kapital, varer og tjenester. Meldingen viser også at økt konsentrasjon av kapitalinntekter, skjevere fordeling av lønnsinntekter, så vel som demografiske endringer er viktige årsaker til økt inntektsulikhet.
Til tross for at inntektene er noe skjevere fordelt i dag enn på midten av 1980-tallet, er Norge fremdeles blant landene i Europa med lavest ulikhet. Det gjelder ikke bare når vi ser på inntektsfordelingen, men også når vi ser på bredere indikatorer for fordelingen av levekår og livskvalitet. Gini-koeffisienten for disponibel husholdningsinntekt viser at de største endringene i inntektsfordelingen fant sted gjennom 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet. Siden midten av 2000-tallet har endringene i inntektsfordelingen vært mer moderate, og Gini-koeffisienten har gått litt ned siden 2015.
Kjøpekraften til norske husholdninger har fått et betydelig løft de siste 30 årene, og inntektsveksten har kommet alle inntektsgrupper til gode. Veksten i realinntekt har vært forholdsvis jevn for de 80 pst. av befolkningen som befinner seg i midten av inntektsfordelingen. Økte inntektsforskjeller skyldes en kombinasjon av at inntektsveksten for de ti pst. med de høyeste inntektene har vært litt sterkere enn for gjennomsnittet, og at inntektsveksten for de ti pst. med de laveste inntektene har vært litt svakere enn for gjennomsnittet.
Den registrerte inntektsveksten for 10. desil må ses i lys av skattereformen i 1992 som innebar vesentlige endringer i hvordan inntektene ble rapportert til skattemyndighetene. Reformen innebar blant annet en økt synliggjøring av kapitalinntekter hos eierne, som følge av en reduksjon av fradragsmuligheter og avsetningsordninger, at viktige kapitalinntekter som tidligere var skattefrie, ble skattepliktige, og at aksjonærene har tatt ut økt aksjeutbytte. En slik endring i hvordan bedriftenes overskudd anvendes, har i seg selv ingen innvirkning på den reelle formues- og inntektsfordelingen, selv om den i statistikken fremstår som økte inntekter hos eiere (se NOU 2009: 10 Fordelingsutvalget). Svakere inntektsvekst i 1. desil må delvis ses i lys av det betydelig befolkningstilskuddet Norge har fått gjennom innvandring, blant annet som følge av EU-utvidelsene i 2004 og 2007.
Skattereformens utslag i inntektsstatistikken illustrerer også en mer generell utfordring for analyser av inntektsfordelingen. I Norge baserer mål for inntektsulikhet seg på inntektsstatistikken som igjen er utarbeidet på grunnlag av opplysninger fra skattemeldingen. Tallene dekker alle inntektstakere, men omfanget av opplysninger er avhengig av skattesystemets avgrensninger. Dette innebærer at flere inntekter som kan gi grunnlag for forbruk ikke nødvendigvis inngår i inntektsstatistikken til enhver tid. Et eksempel på dette er tilbakeholdt utbytte. Ifølge upubliserte tall fra forskere i SSB trekker tilbakeholdt utbytte i retning av noe høyere inntektsulikhet enn det som fremgår av inntektsstatistikken. Dette er også omtalt i Mulighetsmeldingen. Andre inntekter som heller ikke omfattes av statistikken kan trekke i motsatt retning. Det gjelder for eksempel verdien av offentlige tjenester som husholdningene mottar, som er blitt anslått til å redusere ulikheten i disponibel inntekt med 20 pst.
I spørsmålets begrunnelse skriver stortingsrepresentant Kaski at landets rikeste skattefritt akkumulerer stadig større formuer gjennom tilbakeholdt overskudd i holdingselskaper. Jeg antar at grunnlaget for påstanden er at aksjeinntekter i selskap, herunder i holdingselskap, som regel er skattefritt etter den såkalte fritaksmetoden. Tilbakeholdt overskudd i holdingselskap er normalt beskattet med selskapsskatt i de selskapene hvor overskuddet er opptjent. For norske eiere inngår dessuten tilbakeholdt overskudd i beregningsgrunnlaget for formuesskatten. Jeg mener derfor at det kan være noe misvisende å omtale tilbakeholdt overskudd i holdingselskap som skattefritt.
Som beskrevet i svar på spørsmål nr. 560 fra stortingsrepresentant Kaski fra finansminister Siv Jensen, sørger fritaksmetoden for at overskudd ikke skattlegges flere ganger gjennom eierkjeder av selskap, såkalt kjedebeskatning. Uten mekanismer for å motvirke kjedebeskatning kan skattenivået på selskapsoverskudd bli urimelig høyt og vilkårlig. Kjedebeskatning kan dessuten føre til at kapital låses inne i mindre lønnsom virksomhet, som igjen fører til lavere samlet avkastning på kapitalen i økonomien. I 2017 innførte regjeringen ordningen med aksjesparekonto. Den gir småsparere samme mulighet som eiere av holdingselskaper til å kjøpe og selge børsnoterte aksjer uten løpende beskatning av utbytter og gevinster. Det er ikke mer gunstig å eie aksjer i et holdingselskap enn på eie aksjer på en aksjesparekonto.
Det stemmer at enkelte OECD-land har en jevnere formuesfordeling enn Norge. Samtidig er det også flere OECD-land hvor formuesfordelingen er langt skjevere enn i Norge. I Mulighetsmeldingen peker regjeringen på flere forhold som skaper usikkerhet rundt slike internasjonale sammenligninger av formuesfordelingen. For det første baserer informasjon om formuesfordelingen i Norge seg på ligningsopplysninger. I mange andre land er slik informasjon basert på spørreundersøkelser, og kan derfor være langt mindre presis. For det andre kan det være variasjoner i hvilke formuesobjekter som omfattes av formuesstatistikken på tvers av land. I Norge er for eksempel er ikke verdien av pensjonsrettighetene som opptjenes i arbeidsmarkedet omfattet av formuesstatistikken. For det tredje vet vi at enkelte formuesobjekter er verdsatt til dels langt under markedsverdi i den norske statistikken, noe som trekker i retning av at samlet nettoformue er undervurdert.
I Mulighetsmeldingen presenterte regjeringen sin strategi for å bevare et samfunn med høy velferd og små forskjeller. Innsatsen på dette området retter seg særlig mot utdanning, integrering og arbeid. Dette er tiltak som ikke nødvendigvis gir umiddelbare utslag i inntektsstatistikken, men som på sikt kan bidra til en jevnere fordeling ved at flere kommer i arbeid. Samtidig må en god politikk for fordeling også verne om de grunnleggende betingelsene for økonomisk vekst og stabilitet. Det betyr at vi må legge til rette for nyskapning og omstilling, samtidig som vi styrker evnen til å møte uforutsette økonomiske hendelser og brå omveltninger. I skattepolitikken har regjeringen prioritert vekstfremmende lettelser som kommer brede lag av befolkningen til gode. En nyere studie fra SSB viser at skattelettelsene favner bredt (se Lian, B., Nesbakken, R., Thoresen, T.O., Jia, Z., Nygard, O.E. & Vattø, T.E. Er skattesystemet mer omfordelende nå? Statistisk sentralbyrå rapporter 2019/30).