Begrunnelse

I September skrev Klassekampen en sak om tidligere hospitant i UD, Laila Makboul, som hadde varslet UD om sine opplevelser med en ambassadør ved en norsk utenriksstasjon under og etter hospitantoppholdet. Makboul fortalte om å ha fått beskjed om at hun aldri skulle ha vært på ambassaden, med referanse til hennes bruk av hijab. Hun opplevde seg forskjellsbehandlet under hele oppholdet, og ambassadøren kontaktet henne senere da hun var ansatt ved en annen utenriksstasjon, uoppfordret og igjen med kommentarer om hennes hjiabbruk. Etter den siste hendelsen besluttet Makboul å varsle UDs personalavdeling, men varselet ble etter sigende aldri fulgt opp.
Makbouls historie har blitt støttet av andre hospitanter og praktikanter, blant annet av en som opplevde å få en e-post med bilde av et kvinnebryst og et antimuslimsk budskap, og en annen som hevdet å kjenne til en praksis ved ambassaden om å ikke ansette kvinner med hijab. I tillegg har den tidligere ambassadøren så sent som i år kommet med svært grove anklager om Makboul i sosiale medier, inkludert at hun støtter militant islamisme, og begrunnet påstanden med at han kjenner henne fra nevnte arbeidsforhold.
Saken er svært alvorlig, og det forventes at statsråden og utenriksdepartementet tar dette på høyeste alvor. Om anklagene legges til grunn synes det at øverste leder ved en utenriksstasjon ikke bare har begått brudd på Diskriminering- og Likestillingsloven, men utvist holdninger og en atferd som er sterkt kritikkverdig av en representant for den norske stat.
Det alvorligste i saken er likevel at varselet sendt til UD i 2014 aldri ble fulgt opp. Tvert om valgte UD etter varselet var sendt å oppnevne ambassadøren til Utlendingsnemnda, hvor han fikk avgjøre asylsøkeres skjebner. Det er dermed på det rene at etterspillet av varslersaken ikke bare bør komme til bunns i de konkrete anklagene, men også UDs rolle som arbeidsgiver og rutiner for å håndtere varslingssaker.