Rasmus Hansson (MDG): Felleserklæringen med Kina fra 2016 fastslår at norske myndigheter “reiterates its commitment to the one-China policy, fully respects China's sovereignity and territorial integrity, attaches high importance to China's core interests and major concerns, will not support actions that undermine them, and will do its best to avoid any future damage to the bilateral relations”.
Er dette årsaken til at utenriksministeren ikke har villet uttale seg om Aftenpostens avsløringer av brudd på menneskerettigheter i Xinjiang-provinsen?
Begrunnelse
Reaksjonene har vært sterke fra flere land etter at Aftenposten og 13 andre mediehus tirsdag publiserte nye bilder og dokumenter fra kinesiske fangeleirer i Xinjiang, som viser systematiske overgrep og menneskerettighetsbrudd mot Uigurer. Opptil halvannen million uigurer og andre fra minoritetsbefolkningen kan ha vært internert i disse leirene på det meste, ifølge anslag fra flere forskere.
Ifølge Aftenposten har Tysklands utenriksminister, De Grønnes Annalena Baerbock, ringt sin kinesiske kollega for å overbringe Tysklands bekymringer. Storbritannias utenriksminister har omtalt avsløringene som “sjokkerende detaljer om Kinas brudd på menneskerettighetene”, ifølge samme avis. Fra norske myndigheter har det imidlertid vært stille.
FNs høykommissær for menneskerettigheter Michelle Bachelet er i disse dager på besøk for å undersøke situasjonen for den uiguriske minoriteten. En rapport som ble ferdigstilt i fjor om de grove menneskerettighetsbruddene er ikke blitt offentliggjort, og Bachelet har ikke villet møte uigurske organisasjoner før besøket.
Jeg har derfor, sammen med kolleger i Venstre og KrF, sendt brev til høykommissæren for å anmode hennes kontor om å umiddelbart publisere rapporten og sørge for transparens rundt besøket i Xinjiang-provinsen.
I en interpellasjon på Stortinget i februar i år utfordret jeg utenriksministeren på om hun ville gå inn for å legge bort felleserklæringen med Kina, siden den legger svært sterke føringer for hva Norge kan si og ikke si om kinesisk politikk. Det svarte hun nei til, og begrunnet det blant annet med at Norge, på tross av erklæringen, står helt fritt til å kritisere Kina.
Erklæringen legger imidlertid til grunn at Norge skal støtte “Ett Kina”-politikken, og dermed Kinas territorielle krav på bl.a. Taiwan. Den fastslår at Norge tillegger Kinas “kjerneinteresser og hovedbekymringer”, og at vi ikke skal utføre eller støtte handlinger som undergraver disse kjerneinteressene og hovedbekymringene. Erklæringen legger ingen tilsvarende føringer på hva Kina kan si og ikke si om norsk utenrikspolitikk.