Skriftlig spørsmål fra Sivert Bjørnstad (FrP) til fiskeri- og havministeren

Dokument nr. 15:2445 (2021-2022)
Innlevert: 23.06.2022
Sendt: 23.06.2022
Besvart: 30.06.2022 av fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran

Sivert Bjørnstad (FrP)

Spørsmål

Sivert Bjørnstad (FrP): Deler statsråden næringens bekymring over manglende egenproduksjon av lakserogn, og vil statsråden legge til rette for snarlige forbedringer i stamfiskordningen, slik at næringen kan sikres forutsigbarhet for videre vekst og økt biosikkerhet?

Begrunnelse

Norsk rognproduksjon har tradisjonelt sett fulgt laksens naturlige kjønnsmodningssyklus og biologi, med sesongbaserte leveranser av rogn fra november til april. I tidligere tider snakket vi om noen få innlegg av rogn i året i settefiskleddet, men slik er det ikke lengre. Det har vært en eksplosiv utvikling i antall RAS-anlegg for settefisk i Norge, hvor disse har mellom seks til åtte rogninnlegg gjennom året og med høyere krav til biosikkerhet.
Norge er i dag netto importør av rogn med et særlig nasjonalt underskudd i perioden mai til oktober. Det er et stort paradoks at verdens fremste lakseproduserende nasjon er avhengig av import. Situasjonen burde vært stikk motsatt, og vi burde vært eksportør av kvalitetsrik rogn. Hovedproblemet er rammebetingelser som er gått ut på dato for lengst.
I følge Benchmark Genetics og Sjømatbedriftene utgjorde det norske rognmarkedet i 2021 ca. 500 mill. rognkorn. Dersom en regner ca. 3 kilo slaktet fisk per rognkorn vil det med 2,3 mill. tonn slaktfisk i 2030 tilsvare nesten 2,9 mill. tonn rund laks og nesten 1 milliard rognkorn. Regjeringens ambisjoner om 5 mill. tonn slaktet fisk i 2050 vil innebære nærmere 2 mrd. rognkorn. I et normalår er import av rogn fra Island mellom 20 til 30 mill. rognkorn. Som følge av et presset rognmarked i Norge i år, anslås det fra Benchmark Genetics at tallet for 2022 blir nærmere 70 mill. rognkorn.
En av hovedutfordringene er dagens regulatoriske rammebetingelser for å oppnå tilfredsstillende kapasiteter på kort sikt. Det norske regelverket står i sterk kontrast til hva som er gjeldende på, for eksempel Island, hvor myndighetene har en langt mer offensiv holdning til etablering av produksjon og arbeidsplasser for landbasert stamfisk.
Ett annet vesentlig forhold er at dagens stamfiskordning er konkurransevridende, og hemmer fremtidig vekst. I Norge inngår stamfisklisensene under kategorien «Særtillatelser for produksjon av laks», og har vært gjenstand for flere revisjoner gjennom tidene.
I en tid der havbruksnæringen investerer i fremtidig vekst både i sjø er det et stort tankekors at sykdommer som slår ut deler av den norske produksjonen ikke blir tatt inn i behovsvurderingen. Norge løper en stor risiko for å gå tom for rogn, og det vil ikke være rom for vekst uten import.

Bjørnar Skjæran (A)

Svar

Bjørnar Skjæran: Først ønsker jeg å takke for spørsmålet, som gir meg en anledning til å nyansere noen påstander. Det blir i begrunnelsen for spørsmålet hevdet at Norge, som verdens største lakseprodusent, er avhengig av import av lakserogn. Dette er en virkelighetsbeskrivelse jeg ikke uten videre deler.
Det er per i dag gitt om lag 30 stamfisktillatelser til laks i Norge. Ved tilsagn stilles det krav om at en tillatelse skal produsere minst 35 mill. rognkorn. Det skal med andre ord produseres minst 1 milliard rognkorn hvert år i Norge, dersom vilkårene for tillatelsene overholdes. Som vist til i begrunnelsen av spørsmål blir bare 500 millioner rognkorn, altså om lag 50 pst, av dette solgt hvert år. Dette tilsier at det er tilstrekkelig kapasitet i rognproduksjonen til å dekke Norges behov for rogn, og at det er rom for vekst i næringen. Videre viser tallene at det burde være en god sikringskapasitet ved sykdomsutbrudd.
Stamfiskaktørene har siden 1. juni 2016 hatt anledning til å søke om tillatelser til landbasert stamfiskproduksjon, da det ble innført en ny hjemmel i laksetildelingsforskriften kap. 5a som åpnet for at det kunne søkes om vederlagsfrie stamfisktillatelser på land. Det er imidlertid svært få aktører som har benyttet seg av denne muligheten.
Havbruksnæringen er av stor betydning for norsk matproduksjon og verdiskaping, og regjeringen har som mål å legge til rette for videre vekst for å skape flere arbeidsplasser, mer bearbeiding, større verdiskaping og økte eksportinntekter. Dette må skje på en forutsigbar, kontrollert og bærekraftig måte. Et velfungerende stamfiskmarked er en sentral del av dette målet, og jeg mener det er en forutsetning for vekst i havbruksnæringen at vi har nok egenproduksjon av lakserogn i Norge.
Det er ikke gjort store endringer i forvaltningen av stamfisktillatelser siden dagens regelverk trådte i kraft i 2008. Selv om jeg ikke nødvendigvis deler bekymringen for at Norge ikke skal være selvforsynt med rogn i nær fremtid, kan det, gitt tiden som er gått siden sist revisjon av stamfisksystemet, likevel være grunn til å se nærmere på stamfisknæringens rammebetingelser.
Det er nedsatt et offentlig utvalg for en helhetlig gjennomgang av tillatelsessystemet i havbruksnæringen. Det er nedfelt i utvalgets mandat at det skal vurdere utforming av et helhetlig tillatelsessystem, som både ivaretar hensynet til en bærekraftig utvikling av akvakulturnæringen, herunder hensynet til bestander av vill anadrom laksefisk, og som legger til rette for størst mulig verdiskapning for samfunnet. Utvalgets rapport skal leveres innen utgangen av mars 2023.
Jeg mener det er hensiktsmessig å avvente utvalgets arbeid, og jeg er derfor ikke innstilt på å gjøre store omlegginger av tillatelsessystemet før utvalgets rapport har vært på høring.