Skriftlig spørsmål fra Sofie Marhaug (R) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:2670 (2021-2022)
Innlevert: 18.08.2022
Sendt: 19.08.2022
Besvart: 25.08.2022 av olje- og energiminister Terje Aasland

Sofie Marhaug (R)

Spørsmål

Sofie Marhaug (R): Norge har blitt EUs største leverandør av gass. De enorme prisene fører til store inntekter for Norge men har dramatiske konsekvenser for land som er avhengig av å importere gass.
Mener statsråden at det er en aktuell løsning som kan vise solidaritet med Europa å pålegge petroleumsselskaper å tegne fastpriskontrakter om gassleveranser under dagens markedspris?

Begrunnelse

Europa har siden før invasjonen av Ukraina merket hvordan Putin og Russland bruker begrensninger i gasstilførselen til Europa som et våpen. Norge har i denne perioden heldigvis kunnet øke gasseksporten så langt det går.
Likevel har prisene steget til et enormt nivå, som fører til store inntekter for Norge og norske petroleumsselskaper. Enkelte anslag peker på flere hundretalls milliarder mer til Norge. Nå er det stemmer, blant annet David Sheppard i Financial Times, som peker på om ikke Norge bør gjøre justeringer i gasseksporten. I en artikkel han skriver trekkes muligheten for å tegne langsiktige fastpriskontrakter, som likevel kan være godt over en historisk snittpris, fram som et alternativ. Dagbladet har gjengitt Sheppard i en artikkel.

Terje Aasland (A)

Svar

Terje Aasland: Vi er inne i en krevende tid. Covid-pandemien ga hele verdensøkonomien et sjokk, først med raskt innføring av smitteverntiltak i 2020, så med en rask økonomisk vekst når verden åpnet opp igjen i løpet av 2021. På toppen av dette kom Russlands uakseptable krigføring i Ukraina.
Energibruk og økonomisk aktivitet henger nært sammen. Den raske økonomiske veksten i 2021 betydde en sterk vekst i etterspørselen etter kull, olje og gass og andre råvarer. Lagrene som var bygd opp som følge av den økonomiske nedgangen under pandemien ble raskt bygd ned. De gradvis strammere markedene medførte prisøkninger. Ved slutten av 2021 så man rekordhøye gasspriser i Europa. Også olje- og kullprisene var svært høye i et historisk perspektiv. De høyere energiprisene gir økt egeninteresse av å øke produksjonen, investere mer i produksjonskapasitet og redusere energibruk. Prisøkningen var ikke forbeholdt energisektoren alene, en opplevde tilsvarende situasjon for andre råvarer, mat og også mange andre varer.
Slik norsk petroleumsvirksomhet er organisert, er det selskapene som på kommersiell basis driver leting, utbygging og drift. En del av dette er å markedsføre og selge den olje og gass de produserer fra sin norske feltportefølje. Equinor avsetter statens olje og gass under SDØE-ordningen sammen med sin egen produksjon. Hvert selskap markedsfører og selger sin produksjon på kommersielle vilkår i henhold til den salgsstrategi de har valgt. Det norske systemet er ikke til hinder for at aktørene kan inngå fastpriskontrakter så lenge de er inngått på kommersielle vilkår.
Langsiktige kontrakter med indeksering mot alternative brensler som olje var en sentral del av oppbyggingen av det norske gassystemet. Slike kontrakter ga økt trygghet for selskapene som investerte i produksjons- og transportinfrastruktur om at anleggene ville bli lønnsomme. Slike langsiktige kontrakter har ikke vært ønsket av EU de siste drøye 20 årene. I stedet har EU sett seg tjent med å etablere et spotmarked med gass-mot-gass-konkurranse fremfor de historiske langsiktige kontraktene. I perioder har det gitt EU-landene lave gasspriser i et internasjonalt perspektiv og i enkelte perioder som nå har det gitt høyere priser.
I den grad gasskunder i Europa og selskaper som produserer gass på norsk sokkel ønsker å inngå langsiktige gasskontrakter på kommersielle vilkår, så står de fritt til det. Jeg legger imidlertid ikke opp til en politikk der petroleumsselskaper på norsk sokkel pålegges å tegne fastpriskontrakter om gassleveranser.
Det viktigste Norge kan bidra med i dagens situasjon, og som også jeg ønsker å bidra til, er å opprettholde en høy produksjon av gass fra Norge også fremover. Selskapene på norsk sokkel produserer i dag for fullt. Jeg opplever at våre venner i Europa er takknemlige for at vi både produserer så mye gass som mulig på kort sikt, og for at vi utvikler ressursene våre slik at Norge kan forbli en betydelig og pålitelig leverandør av gass også etter 2030.