Begrunnelse

I slutten av mars hentet norske myndigheter hjem 2 norske kvinner med deres 3 barn fra interneringsleire i nordøst Syria. Etter det vi er kjent med, er det iallfall to kvinner og ett norsk barn som fortsatt er internert i det som FN har kalt torturlignende forhold i nordøst Syria.
Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel ETS nr.197 (Europarådets konvensjon mot menneskehandel) stiller Norge overfor en plikt til å iverksette nødvendige tiltak for å identifisere ofre for menneskehandel (se art 10 (1) – (2)). Er det holdepunkter for at noen kan være utsatt for menneskehandel, skal identifiseringsprosessen innledes.
Denne konvensjonen (art 16 (1)-(2)) stiller Norge overfor en plikt til å repatriere norske statsborgere som har vært utsatt for menneskehandel. Forpliktelsen gjelder også overfor ofre for menneskehandel med permanent opphold i Norge. Siden det kan være bakmenn som utsetter ofre for menneskehandel for trusler, er det ikke et krav etter disse bestemmelsene at ofrene samtykker til eller ikke motsetter seg repatriering til sitt hjemland.
Under rettssprossen mot den norske kvinnen som ble hentet til Norge i 2020, mente Statsadvokaten at kvinnen var offer for menneskehandel under store deler av sitt opphold i Syria siden hun ble utsatt for tvang og frihetsberøvelse (https://www.nrk.no/norge/statsadvokat-snur_-mener-terrordomt-kvinne-var-offer-for-menneskehandel-1.16155554). Denne rettsprosessen gjaldt spørsmålet om straffansvar for deltagelse i terrororganisasjoner. Men når statsadvokaten innrømmer at den norske kvinnen som ble repatriert fra Syria i 2020 ble utsatt for menneskehandel, vil dette også kunne være tilfellet for det norske barnet og kvinnene som fortsatt er internert i Syria.