Begrunnelse

Støttegruppen «Sendt bort» arbeider med å belyse hvordan misjonærbarn ble satt bort på internatskoler rundt om i verden, mens foreldrene misjonerte i Misjonssambandets tjeneste. De har nå blitt voksne og viser til at det allerede på 60-tallet begynte å komme bekymringsmeldinger knyttet til barns opplevelser på disse internatskolene.
Tusenvis av norske barn ble sendt ut av landet for å gå på internatskoler mens foreldrene misjonerte. Nå har disse blitt voksne og flere kjemper daglige kamper mot egne traumer og minner om tiden da de ble satt bort. Den norske stat har ikke fulgte opp disse barna, verken når de var på internatskolene eller når de kom hjem. Trolig fordi det gikk under radaren og ble satt i system av Misjonssambandet.
Misjonssambandet mottar statsstøtte og det er grunn til å tro at penger fra den norske stat har blitt brukt i arbeidet med misjonsvirksomhet i utlandet. Norske misjonærer måtte fra 1950-tallet sette bort barna på internathjem, mens de selv drev misjonsarbeid. Jeg hadde møtet med misjonærbarnas støttegruppe «Sendt bort» onsdag 24. januar, som kunne fortelle rystende historier fra en tapt barndom, borte fra foreldre og uten tilstrekkelig tilsyn.
I deres historier kommer det frem at barna ble hensatt til seg selv. De fikk undervisning av norske lærere ved skolen, men grunnleggende omsorg og det å ta vare på seg selv måtte de finne ut av på egenhånd. Det er rystende at flere tusen barn fikk sin barndom revet bort, med ingen oppfølging verken på skolene eller da de kom tilbake til Norge som eldre barn og tenåringer.
Det er grunn til å stille spørsmål om hvordan tusenvis av norske barn, som regelrett ble sendt ut av Norge, ikke fikk bedre oppfølging. Det som uroer enda mer er om staten var med på å finansiere denne modellen som Misjonssambandet opererte med, og det uten å føre tilsyn med hvordan midlene ble brukt. På bakgrunn av det er det grunn til å stille spørsmål med den norske stats rolle og om Norge var sitt ansvar bevisst i oppfølgingen av disse barna.