Skriftlig spørsmål fra Irene Ojala (PF) til finansministeren

Dokument nr. 15:2822 (2024-2025)
Innlevert: 06.08.2025
Sendt: 06.08.2025
Rette vedkommende: Justis- og beredskapsministeren
Besvart: 19.08.2025 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

Irene Ojala (PF)

Spørsmål

Irene Ojala (PF): Kontanter er et lovlig betalingsmiddel i Norge.
Mener regjeringen det er riktig og fornuftig praksis at et forenklet forelegg ikke kan betales med kontanter på politistasjonen?

Begrunnelse

Ifølge sak i Altaposten 5. august var det ikke mulig for en aksjonist å betale et forenklet forelegg med kontanter på politistasjonen. I skranken ble det gitt beskjed om at betalingen måtte skje elektronisk, via en lenke, fordi

«Det er jo ikke politiet som skal ha pengene, men staten».

Astri Aas-Hansen (A)

Svar

Astri Aas-Hansen: Det skriftlige spørsmålet er stilt til finansministeren, men besvares av meg som ansvarlig statsråd for finansavtaleloven og for politiet. Spørsmålet har også en side til sentralbankloven, som hører under finansministerens ansvarsområde. Svaret på det skriftlige spørsmålet gis her i samråd med finansministeren.
Jeg mener at politiet som betalingsmottaker i utgangspunktet bør kunne gi nærmere anvisning om hvordan betalingen av et forenklet forelegg skal foregå når dette ikke medfører vesentlig merutgift eller vesentlig ulempe for betaleren. Til orientering gir jeg en kort beskrivelse av gjeldende regler nedenfor: Finansavtaleloven kapittel 2 har regler om betalingsoppgjør. § 2-1 gir nærmere regler om oppgjørsmåte.
§ 2-1 tredje ledd gjelder forbrukeres rett til å betale med kontanter. Bestemmelsen gjelder retten til kontant betaling ved næringsdrivendes salg av varer eller tjenester til forbrukere i salgslokaler. Betaling av forelegg på en politistasjon omfattes etter dette ikke av bestemmelsen. Politiet er ikke næringsdrivende, og man har heller ikke å gjøre med salg av varer eller tjenester i et salgslokale.
Finansavtaleloven § 2-1 første ledd fastsetter at en betaling «kan foretas ved overføring av beløpet til mottakerens konto, med mindre noe annet er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling med tvungne betalingsmidler». Denne bestemmelsen gir i utgangspunktet en rett for betaleren til å betale med overføring til mottakerens konto, og kan således ikke gi grunnlag for et krav om å kunne betale forenklet forelegg med kontanter på politistasjonen.
Sentralbankloven § 3-5 gir nærmere regler om «tvungne betalingsmidler». § 3-5 første ledd innebærer at Norges Banks sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge. Bestemmelsen er imidlertid deklaratorisk, jf. her merknaden til § 3-5 i Prop. 97 L (2018–2019) Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven). Det betyr at reglene i sentralbankloven kan fravikes ved avtale. Bestemmelsen i sentralbankloven må også ses i sammenheng med finansavtaleloven § 2-1 annet ledd første punktum som lyder slik:

«Mottakeren kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren.»

I fravær av avtale eller annen regulering vil spørsmål om bruk av tvungne betalingsmidler ved betaling av forenklet forelegg på politistasjon måtte vurderes i lys av hvor langt betalingsmottakerens instruksjonsrett etter finansavtaleloven § 2-1 annet ledd første punktum strekker seg.
Hva som utgjør «vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren», beror på en konkret vurdering. I Ot.prp. nr. 41 (1998–1999) er det på s. 49 uttalt at krav om å anskaffe betalingskort eller utstede betalingsfullmakt til konto vil kunne anses som en vesentlig ulempe. Vesentlighetskriteriet knytter seg både til merutgifter og andre ulemper, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998–1999) s. 106. Både merutgiftene og andre ulemper må derfor kvalifisere som «vesentlige» for at betalingsmottakerens instruksjonsrett om betalingsoppgjøret skal settes til side. At det påløper visse utgifter ved en betalingsmåte, for eksempel overføringsgebyr til banken, må betaleren normalt finne seg i, med mindre det dreier seg om betaling av svært små beløp, jf. her Ot.prp. nr. 41 (1998–1999) s. 49. På bakgrunn av den teknologiske utviklingen og utbredelsen av digitale betalingsløsninger må det trolig antas at terskelen for hva som anses som «vesentlig ulempe» har endret seg over tid.