Skriftlig spørsmål fra Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:37 (2025-2026)
Innlevert: 03.10.2025
Sendt: 13.10.2025
Besvart: 21.10.2025 av klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen

Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Spørsmål

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Hva anslår statsråden det vil koste samfunnet å planlegge for, samt gjennomføre, utslippskutt tilsvarende et klimamål på 70 pst. innen 2035 sammenlignet med et klimamål på 66,25 pst. dersom hele differansen skal tas gjennom nasjonale utslippskutt, og hva er anslått kostnad dersom differansen dekkes ved kjøp av internasjonale utslippskvoter?

Begrunnelse

EU har nå varslet at de har en intensjon om å melde inn et nytt klimamål under Parisavtalen for 2035 i intervallet 66,25 til 72,5 pst. AP-regjeringen leverte allerede i juni Norges nye klimamål til FN på 70-75 pst. Den er en reell risiko for at Norge blir folkerettslig forpliktet til et høyere klimamål enn EU, stikk i strid med regjeringens egen argumentasjon for et ambisjonsnivå på 70-75 pst. Videre fikk Venstre og Høyre i forhandlinger med regjeringen gjennomslag for at Norge skulle planlegge for at utslippskuttene skulle gjennomføres nasjonalt og i samarbeid med EU. Samtidig er anslått tiltakskostnad for utslippskutt i Norge svært høye sammenlignet med europeiske land.
Et høyere klimamål enn EU, kombinert med svært høye nasjonale tiltakskostnader, vil derfor kunne medføre en høyere omstillingsbyrde for folk og næringsliv i Norge sammenlignet med i våre europeiske naboland.

Andreas Bjelland Eriksen (A)

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Anslag på kostnader for å nå klimamålene er usikre og avhenger av en rekke faktorer. EUs regelverk for 2031-2035 er fortsatt under utvikling, og vi vet i dag derfor ikke hvordan det vil slå ut for Norge. Det er forventet at norsk deltakelse i EUs klimakvotesystem vil gi et betydelig bidrag til oppfyllelse av Norges klimamålet for 2035. Det er derimot usikkert hvor stor effekten vil være. Hvis EU vedtar et mål for 2035 på 66,25 prosent, som det legges opp til i spørsmålet, er det fortsatt usikkert hvor stor effekt norsk deltakelse i EUs klimaregelverk vil ha på norsk måloppnåelse av vårt 2035-mål. EU-regelverket for perioden etter 2030 vil først utvikles etter at EU har vedtatt et klimamål for 2035. Det kan være at dette regelverket vil realisere reduksjoner for oss utover 66,25 prosent. Dersom regelverket utløser kutt på 70 prosent eller mer for Norges del, vil det ikke være ekstra kostnader med å gjennomføre vårt mål selv om EUs mål skulle være lavere.

Hvis vi tar utgangspunkt i at utslippene av norske klimagasser er redusert med 66,25 prosent i 2035 sammenlignet med 1990, vil det kreve en ytterligere reduksjon på om lag 1,9 millioner tonn CO2e i 2035 for å komme til 70 prosent reduksjon.

Parisavtalen er et punktmål – det vil si at det er utslippsnivået i enkeltåret 2035 som avgjør om vi oppnår målet eller ikke. Man kan se for seg at vi tar store utslippsreduksjoner i enkeltåret 2035, men slik klimapolitikken har vært lagt opp så langt, ser vi at det for mange utslippskilder har det vært nødvendig å jobbe over tid og at utslippsreduksjonene kommer gradvis. Siden vi også planlegger å nå målet i kombinasjon med bruk av Parisavtalens artikkel 6 (EU ETS), er vi nødt til å legge til grunn en bane for utslippene i årene 2031-2035, i tråd med Parisavtalens regelverk.

Basert på disse forutsetningene blir akkumulerte nødvendige utslippsreduksjoner i femårsperioden 2031-2035 om lag 5 millioner tonn. Kostnaden ved å redusere om lag 5 millioner tonn CO2e gjennom kutt i nasjonale utslipp (blant utslipp som ikke er omfattet EUs kvotesystem for bedrifter) vil avhenge av hvilke utslippskutt som realiseres og med hvilke virkemidler. Hvis det legges til grunn et intervall for gjennomsnittlige samfunnsøkonomiske kostnader på 3000 til 5000 kroner per tonn, vil anslått kostnad være mellom 15-25 milliarder kroner. Kostnaden knyttet til å redusere utslippene tilsvarende gjennom kjøp av utslippsreduksjoner i land utenfor EU i tråd med Parisavtalens artikkel 6, kan anslås til i underkant av 3,5 milliarder kroner, gitt en pris per tonn på 675 kroner. Disse kostnadsestimatene er i tråd med det som ble lagt til grunn for anslaget som ble gitt for den samfunnsøkonomiske merkostnaden knyttet til å nå regjeringens forslag til nytt klimamål for 2035 i Prop. 129 L (2024-2025).

Anslagene over er svært usikre, og valg av virkemidler vil ha mye å si for den samfunnsøkonomiske kostnaden ved å kutte nasjonale utslipp. Også utvikling i teknologi og økonomi og andre forhold vil påvirke kostnadene. Anslaget er også basert på en rekke antakelser, ikke minst om utviklingen i EUs klimaregelverk og oppgjørsmekanismen under EUs kvotesystem mellom Norge og EU.

Tilgangen til utslippsreduksjoner utenfor EU under Parisavtalens artikkel 6 er svært usikker. Det er per i dag ikke et likvid marked slik vi så under Kyotoprotokollen og ikke gitt at tilstrekkelig volum vil være tilgjengelig for kjøp. Prisene vi har sett så langt – som er knyttet til tidlige aktiviteter med relativt lave volum – er om lag halvparten av det anslaget vi har lagt til grunn over, mens dagens karbonpris i EUs kvotesystem – som også kan brukes som en prisreferanse i markedet – har på det meste ligget nær NOK 1000/tonn CO2. 675 kroner, som er brukt i kostnadsanslaget over og i Prop. 129 L (2024-2025), ligger midt mellom disse prisreferansene.

Som del av forberedelsene til proposisjonen ble det laget utredninger som belyste kostnadsbildet både av Norges Vassdrags- og Energidirektorat, Miljødirektoratet og Statistisk Sentralbyrå. Disse var tilgjengelige i høringsfasen. Høringen gav også anledning for høringsinstanser å belyse kostnadsanslagene. Anslåtte merkostnader knyttet til regjeringens forslag til nytt klimamål for 2035 var også oppgitt i Prop. 129 L (2024-2025).

Det er stor faglig enighet om at de globale kostnadene ved å ikke kutte utslipp er høyere enn kostnadene ved å kutte dem. En norsk økonomi som ikke omstiller seg til å oppfylle klimamålene, kan også måtte gjennomgå en bråere omstilling med mer inngripende tiltak på et senere tidspunkt. Dette kan føre til at omstillingskostnadene blir høyere.