Skriftlig spørsmål fra Grunde Almeland (V) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:70 (2025-2026)
Innlevert: 09.10.2025
Sendt: 13.10.2025
Besvart: 17.10.2025 av barne- og familieminister Lene Vågslid

Grunde Almeland (V)

Spørsmål

Grunde Almeland (V): Vil statsråden redegjøre for hvordan departementet vil sikre rettssikkerheten til barn født gjennom surrogati i utlandet, og svare på hvordan man skal sikre lik praksis i alle regioner uten for lang ventetid?

Begrunnelse

Det er ulik praksis blant Bufetats regionskontorer ved behandling av stebarnsadopsjon etter surrogati i utlandet. I region øst er representanten kjent med at det stilles krav om å reise søksmål i barnets fødeland for å få en rettskjennelse, selv om dette verken er obligatorisk i fødelandet eller hjemlet i norsk rett. Enkelte søknader er avslått utelukkende på dette grunnlaget, mens andre regioner har innvilget adopsjoner uten slike krav. Utfallet blir dermed avhengig av hvor i landet man bor når søknaden behandles.

Denne praksisen innebærer i realiteten rundt to års ventetid, der barn står uten to juridiske foreldre i en sårbar fase. Å måtte gjennomføre en slik rettsprosess kan i tillegg føre til at barnet mister sitt statsborgerskap i fødelandet, uten tydelig rettsgrunnlag. Resultatet er at saker settes i bero eller avslås, til tross for at alle samtykker og dokumentasjon er fremlagt. Dette reiser spørsmål om likebehandling, rettssikkerhet, barns rett til familieliv og hvordan barnets beste ivaretas i praksis.

Det er denne representantens oppfatning at barnets beste ikke er tilstrekkelig ivaretatt slik praksis i dag fremstår. Barnets behov for to juridiske foreldre og rask saksbehandling må tillegges avgjørende vekt.

Lene Vågslid (A)

Svar

Lene Vågslid: Surrogati er ikke tillatt i Norge, men noen norske borgere benytter seg av surrogati i utlandet. Adgangen til dette reguleres av den enkelte stats nasjonale regelverk.

Norsk rett har ikke særskilte regler om fastsettelse av foreldreskap etter bruk av surrogati i utlandet. Dette betyr at de generelle reglene for etablering av foreldreskap etter barneloven og adopsjonsloven gjelder tilsvarende for barn født av surrogatmødre.

I saker som gjelder foreldreskap for barn som er født i utlandet, er jeg svært opptatt av god dokumentasjon og identitetsavklaring. Dette er helt sentralt for barnas og foreldrenes rettssikkerhet, og gjør seg gjeldende både i saker om foreldreskap etter barneloven og i saker om adopsjon etter adopsjonsloven. Barn og foreldre har menneskerettigheter som må ivaretas i slike prosesser, herunder retten til å kjenne sitt opphav etter FNs barnekonvensjon artikkel 7, og retten til respekt for privatliv og familieliv i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8.

En adopsjon kan bare gjennomføres der det er klart sannsynlig at den vil være til barnets beste, jf. adopsjonsloven § 4. Ved adopsjon av små barn født etter bruk av surrogati, vil et sentralt moment i denne vurderingen være barnets behov for to juridiske foreldre, og behovet for en rask avklaring. Jeg er opptatt av at alle barn i Norge skal sikres trygge juridiske rammer i oppveksten sin, også barn som er født etter bruk av surrogati.

Samtidig må spørsmål om identitet og foreldreskap være avklart og dokumentert før en adopsjon kan gjennomføres. Norske adopsjonsmyndigheter må derfor, så langt det er mulig, avklare hvem som er barnets foreldre og hvem som har foreldreansvaret til barnet og som skal avgi samtykker der dette er aktuelt. Surrogatmor anses som barnets mor etter norsk rett, jf. barnelova § 2, uavhengig av hennes rettslige tilknytning til barnet i fødelandet. Hun skal derfor få informasjon og mulighet til å uttale seg i adopsjonssaken, og samtykke til en adopsjon dersom hun har del i foreldreansvaret, jf. adopsjonsloven § 10.

Adopsjonsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å påse at saken er så godt opplyst som mulig, for å kunne gjøre en forsvarlig vurdering av om vilkårene for å innvilge søknaden er oppfylt, jf. forvaltningsloven § 17. Dette gjelder uavhengig av hvilket land barnet er født i. Dersom partene i en adopsjonssak opplyser at barnet har blitt til gjennom surrogati og er planlagt av paret, må dette dokumenteres. Myndighetene må alltid gjøre en selvstendig vurdering av surrogatiavtalen som legges frem ved søknad om adopsjon, uavhengig av om denne har blitt vurdert rettslig tidligere i fødelandet.

Jeg er opptatt av at saksbehandlingspraksisen skal være forsvarlig og lik i Bufetats regioner.

Når det gjelder praksisen som representanten viser til, har Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) 14. oktober sendt et brev til alle Bufetats regioner og vist til at det ikke kan oppstilles et generelt og ubetinget krav om gjennomførte rettsprosesser i fødelandet, for å gjennomføre en stebarnsadopsjon i Norge. Bufdir legger til grunn at Bufetat gjennom øvrig dokumentasjon i adopsjonssaken, herunder surrogatiavtalen og opplysningene gitt av sakens parter, generelt vil ha tilstrekkelig informasjon til å kunne avgjøre om vilkårene for å innvilge adopsjonssøknaden er oppfylt. Behovet for ytterligere opplysninger må vurderes konkret.