Spørsmål

Jonas Andersen Sayed (KrF): Hvordan legger regjeringen opp arbeidet med å vurdere hvordan vertskommuner kan få mer igjen for mineralutvinning, kan regjeringen bekrefte at en avgift og/eller skatt som direkte tilfaller vertskommunen vil være del av disse vurderingene, og hvordan vil kommunene og næringen bli involvert i arbeidet?

Begrunnelse

Støre-regjeringen skapte store forventninger da de i Hurdalsplattformen slo fast at de ville «vurdere hvordan staten kan sikre at en større del av verdiskapingen i mineralnæringen blir igjen lokalt og nasjonalt». På tross av en rekke oppfordringer, og anbefaling fra evalueringsutvalget fra 2018, valgte regjeringen likevel ikke å inkludere spørsmålet i utvalgs- og departementsarbeidet som ledet fram til at ny minerallov ble vedtatt på Stortinget før sommeren.
I stedet viste departementet gjentatte ganger til at punktet i Hurdals-plattformen ville bli fulgt opp i en ny mineralstrategi. Denne ble lagt fram i 2023, og her skriver NFD at regjeringen vil «vurdere (…) hvordan lokalsamfunn kan få mer igjen ved mineralutvinning» (s.63)».
I Arbeiderpartiets partiprogram for 2025-2029 er ordlyden skjerpet til at partiet vil «at lokalsamfunn som stiller areal til rådighet for mineralnæringen, får ta del i verdiskapingen».
Stortinget vedtok i mars at «Stortinget ber regjeringen utrede hvordan kommunene kan sitte igjen med en større del av verdiskapingen knyttet til mineralvirksomhet» (vedtak nr. 529, jf. Innst. 171 S (2024–2025)). Jeg ber statsråden svare hvordan dette konkret vil følges opp.

Svar

Cecilie Myrseth: Mineralnæringen er viktig for regjeringen. Utvinning av kritiske råvarer bidrar til forsyningssikkerheten for Norge og allierte land og gir vekst og muligheter for næringsliv og lokalsamfunn. Derfor var det en milepæl da Stortinget vedtok ny minerallov før sommeren. Mineralnæringen skaper arbeidsplasser og gir ringvirkninger ved at gruveselskapene kjøper varer og tjenester. Dette kommer både lokalsamfunnet ved uttaket og den større regionen til gode. Nye mineralprosjekter kan gi ny giv og tilflytning til lokalsamfunn. Derfor har mineralprosjekter ofte lokal støtte. Samtidig kan tilretteleggingen for gruveprosjekter i form av bygging av infrastruktur til virksomheten, tilrettelegging for nye innbyggere, men også areal- og tillatelsesprosesser kreve mye fra kommunen både økonomisk og politisk. Jeg har derfor forståelse for at kommuner kan ønske seg egne ordninger for økte inntekter til kommunene.
I Norge har kommunene en særlig sterk innflytelse på utviklingen av mineralprosjekter gjennom kommunens rolle i arealplanlegging i plan- og bygningsloven. For nye mineralprosjekter kan derfor økte inntekter til kommunen også styrke insentivene for å legge til rette for mineralvirksomhet. I mineralstrategien fremgår det at regjeringen vil:

«Legge til rette for en samfunnsøkonomisk lønnsom mineralnæring. Regjeringen vil herunder vurdere mulige økonomiske og næringspolitiske virkemidler for å stimulere til økt utvinning av kritiske råvarer, økt verdiskaping i mineralnæringen, mer bærekraftig mineralvirksomhet og hvordan lokalsamfunn kan få mer igjen ved mineralutvinning.»

Dette er gjeldende politikk og det jeg arbeider ut fra.
Regjeringen har som mål å legge til rette for økt mineralvirksomhet og økt utvinning av kritiske råmaterialer som trengs for både klimaomstilling og for å sikre og styrke europeisk og vestlig industri og verdikjeder, inkludert i forsvarsindustrien. Vi må derfor fremme mineralnæringens konkurransekraft om vi skal lykkes. En konkurransekraftig mineralnæring er et viktig grunnlag for lønnsomme og langsiktige arbeidsplasser i bergverksindustrien i norske lokalsamfunn. Jeg vil derfor understreke at innføring av nye skatter/avgifter overfor næringen krever grundige avveininger som ikke medfører at den samlede belastningen blir for stor.