Begrunnelse

Totalforsvaret skal sikre at hele samfunnet fungerer i krise og krig, men dagens beredskapsplaner tar i liten grad høyde for at mange nøkkelpersoner har omsorgsansvar. I et likestilt samfunn er det vanlig at begge foreldre har beredskapspliktige roller, for eksempel i Forsvaret, politiet eller helsesektoren. Vi kan heller ikke ta det for gitt at alle foreldre med beredskapsansvar har utvidet familie som er tilgjengelig for å ta over omsorg for barn. Det finnes i dag ingen nasjonale retningslinjer for hvordan slike situasjoner skal håndteres, noe som kan føre til svikt i både forsvarsevne og omsorg for barn.
Koronapandemien viste hvor raskt behovet kan oppstå, og Riksrevisjonen har slått fast at sivilsamfunnet fortsatt ikke er godt nok forberedt. Erfaringene fra Ukraina minner oss om at totalforsvar ikke er teori, men praktisk nødvendighet. Skal vi lykkes, må vi planlegge for det samfunnet vi faktisk har – med små familier, likestilt arbeidsliv og nøkkelpersonell som også er foreldre. Det krever klare prioriteringer, realistiske øvelser og ordninger som gir trygghet for barna og forutsigbarhet for de som skal bidra.