Spørsmål

Pål Morten Borgli (FrP): Det har ikke manglet på lovnader om forenkling og avbyråkratisering fra partiene. Over lang tid har vi sett lover og forskrifter som hindrer effektuering av fornuftige lokal vedtak. Jeg utfordret dette i trontaledebatten og finansministeren kom med lovnader om at offentlig sektor skulle forbedres og fornyes. Når regjeringen har satt i gang et arbeid innen forenkling av plan og bygningsloven.
Hvorfor kan ikke departementet instruere landets statsforvaltere og fylkeskommunene om å heve terskelen for å overprøve lokale vedtak?

Begrunnelse

Vi er inne i en tid der stadig mer av kostnadene ved bolig og næringsutvikling knyttes til byråkrati, gebyrer og tidsbruk. Vi opplever stadig mer innblanding fra ulike hold i kloke lokale beslutninger. Det er gode tider for konsulentbransjen og entreprenører med ansvarsrett, men dette er kostnader som boligeiere, bedriftseiere og idrettslag må ta. Det er også klare signaler fra de fleste partier om at det har gått for langt. Vi ser utviklere som har brukt årevis og millioner på gode prosjekter, og som i sluttfasen får nye hindringer og innsigelser. Det leses om kommuner som taper i rettssystemet og som bruker store ressurser på unødvendige kamper mot innbyggere og næringsliv. Jeg mener det er viktig at departementet nå setter ut i livet de forenklinger som ikke trenger utredninger og kommisjons behandling.

Svar

Bjørnar Skjæran: Jeg oppfatter det som at representanten i sitt spørsmål er opptatt av plan- og byggesaker og hvilken rolle statlige og regionale myndigheter har i samspillet med kommunene. Det er kommunene som er plan- og bygningsmyndighet i Norge, men lovverket gir også oppgaver til statlige og regionale myndigheter. Et eksempel på dette er innsigelsesretten i plansaker og statsforvalternes rolle som andreinstans i klagebehandlingen av kommunale enkeltvedtak.
I følge plan- og bygningsloven § 19-2 kan kommunen gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelser fastsatt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser, blir vesentlig tilsidesatt. Fordelene ved å gi dispensasjon skal i tillegg være klart større enn ulempene.
Kommunen som lokal planmyndighet fatter vedtak i dispensasjonssaker, med stats-forvalteren som klageinstans. I saker der statsforvalteren er tillagt en sektorinteresse, som for eksempel naturvern, friluftsinteresser, landbruk og skogbruk, skal statsforvalteren få mulighet til å uttale seg før kommunen avgjør dispensasjonssaken. Statsforvalteren som sektormyndighet har også klagerett i dispensasjonssaker. Dersom statsforvalteren fremmer en klage, vil den aktuelle statsforvalteren anses inhabil, og det skal det oppnevnes en settestatsforvalter som avgjør klagesaken.
Om det kan gis dispensasjon beror i stor grad på om vilkårene er oppfylt. Vurderingene av om vilkårene er oppfylt er rettsanvendelse, som etter loven kan overprøves fullt ut av statsforvalteren i en klagesak. Terskelen for å gi dispensasjon er høy, og dispensasjon skal anses som en snever unntaksregel. Først når begge vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, kan kommunen ta stilling til om den ønsker å gi dispensasjon eller ikke. Ved prøving av denne vurderingen skal statsforvalteren som klageinstans legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret.
Når det gjelder planprosessene jobber departementet kontinuerlig for at de skal bli bedre og mer effektive. Departementet vurderer blant annet frister for å øke framdriften i reguleringsplansaker, særlig rett til og frist for sonderingsmøte og frist for gjennomføring av oppstartsmøte. Vi jobber også med andre grep for å få mer effektive planprosesser, som mer standardisering av planbestemmelsene.
De viktigste aktørene i de fleste planprosesser er kommunen selv, og forslagsstilleren. Statlige og regionale myndigheter har normalt først og fremst en rolle som høringspart. Innsigelser kan bare fremmes når statsforvalter eller andre myndigheter mener at et kommunalt planforslag er i strid med nasjonale eller viktige regionale interesser. De ulike departementene har definert innenfor sitt ansvarsområde hvor terskelen for innsigelse går. Selv om det fremmes mange innsigelser, blir de aller fleste sakene løst lokalt, gjennom god dialog mellom partene. Til nå i år har bare elleve slike saker blitt sendt inn til mitt departement. Det tyder på at partene jobber bra med å finne løsninger som både kommunen og innsigelsesmyndighetene kan godta.
Departementet vil se på en rekke tiltak for å forbedre dagens praksis på innsigelsesområdet. Systemet med innsigelser er viktig for å ivareta viktige nasjonale interesser, men det er samtidig viktig at det er effektivt og at det ikke fremmes unødvendige innsigelser. En prioritert del av dette arbeidet vil være å vurdere om terskelen for innsigelse skal heves.
Borgli nevner i sitt spørsmål eksplisitt fylkeskommunenes terskel for å overprøve lokale vedtak. Fylkeskommunen har i utgangspunktet ingen rolle som klageinstans for kommunale vedtak. Derimot har de en lovbestemt innsigelsesrett i plansaker. De uttaler seg også i en del andre saker og kan påklage vedtak de er uenige i, innenfor fylkeskommunens ansvarsområde. Fylkeskommunene er et folkevalgt organ som ikke er underlagt departementenes instruksjonsmyndighet på samme måte som statsforvalterne er. Derfor er det ikke en aktuell problemstilling å instruere dem om å heve terskelen for å overprøve lokale vedtak. Derimot vil vi se nærmere på om det er overlappende ansvarsområder mellom statsforvalterne og fylkeskommunene, og om det i tilfelle bør gjøres noe med det.