Spørsmål

Pål Morten Borgli (FrP): Kan statsråden grunngi hvorfor Staten ved Kommunal- og distriktdepartementet bruker så mye av fellesskapets ressurser på byggesaker når det foreligger enstemmige avgjørelser i Høyesterett der staten går på nederlag.
Syns statsråden at denne type ressursbruk er riktig i en tid der lokale vedtak skal tillegges mer vekt, og hvorfor har ikke staten mer tillit til kommunepolitikere som gjør grundige vurderinger i byggesaker?

Begrunnelse

I en tid der de fleste partiene har lovet å styrke det lokale selvstyre, og rydde i regler, retningslinjer, bestemmelser, lover og byråkrati opplever privatpersoner, bedrifter, lag, foreninger, lokalpolitikere og regionalpolitikere at det motsatte skjer.
Høyesterett (HR-2024-2211-A, avsagt 3. desember 2024) kom til at en brygge fra 1970-tallet ikke var ulovlig oppført slik kommunene/staten hadde påstått, fordi den ikke etter Høyesterett lå innenfor den meldepliktige definisjonen i bygningsloven (1965) § 84 nr. 1 slik den ble anvendt av kommunen. Dette betyr at eldre brygger i enkelte tilfeller kan anses som lovlige selv om det ikke foreligger byggemelding.
Høyesteretts avgjørelse er tolknings-/presedens-relevant: flere kommuner hadde lagt ulovlighetssaker på is i påvente av denne dommen, fordi den avklarer hvorvidt gamle brygger uten byggemelding må anses ulovlig varige konstruksjoner.
Etter dommen har Bergen kommune besluttet å snu i behandlingen og vurdere om lag 100 saker på nytt — kommunens praksis skal nå harmonisere med Høyesteretts prinsipper og sette strek i en rekke eldre saker (bl.a. saker som gjelder tiltak før midten av 1980-tallet). Dette er en klok beslutning og viser lokaldemokrati i praksis, og respekt for domstolene.
Nå ser vi imidlertid en ny sak som er anket inn til Høyesterett av Staten ved Kommunal- og distriktdepartementet. Domsslutning er her:
1. Statsforvalteren i Innlandets vedtak 2. september 2022 om brygge på gnr. 53 bnr. 55, i Bærum kommune er ugyldig.
2. Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet betaler innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse 702 109 – sjuhundreogtotusenetthundreogsju – kroner i sakskostnader for lagmannsretten til Trond-Erik Akre Thorvaldsen og Julia Oline Leidal.
3. Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet betaler innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse 610 421 – sekshundreogtitusenfirehundreogtjueen – kroner i sakskostnader for tingretten til Trond-Erik Akre Thorvaldsen og Julia Oline Leidal.

Det er mange tiltakshavere som på 70,80,90 og langt inn i 2000-tallet har blitt muntlig fortalt fra forvaltningen at tiltaket er helt ok. Mange har også blitt veiledet inn i problemer av saksbehandlere i flere tilfeller.

Svar

Bjørnar Skjæran: De sakene stortingsrepresentanten viser til, er faktisk og rettslig ulike. Saken fra Bergen gjaldt ulovlighetsoppfølging av en brygge etablert på 1970- tallet, hvor spørsmålet var om bryggen skulle ha vært byggemeldt etter datidens plan- og bygningslov. Saken ble endelig avklart i Høyesterett. Staten støttet kommunens vedtak i denne saken. Da staten ikke fikk medhold i Høyesterett, medførte dette at også kommunens vedtak var ugyldig. Jeg kan ikke se at denne saken er et eksempel på at staten ikke har tillit til lokalpolitikernes vedtak.
Bryggesaken i Bærum kommune omhandler en søknad om dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen og kommuneplanens arealdel. Bryggen er i strid med Bærum kommunes demokratisk vedtatte arealplaner. Det retten skal ta stilling til i denne saken er hvorvidt vilkårene for å gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 er oppfylt. Disse vurderingene er rettsanvendelse. Det er først når det eventuelt er avklart at vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt at kommunen kan vurdere om den ønsker å gi dispensasjon. Denne siste vurderingen er underlagt kommunens frie skjønn og skal ikke prøves av Høyesterett.
Bryggesaken i Bærum kommune viser at enkelte vurderinger knyttet til dispensasjonsvilkårene i § 19-2 kan være vanskelige for både kommuner, statsforvaltere og domstoler. Staten fikk medhold i tingretten, men tapte i lagmannsretten. Det er derfor behov for en avklaring fra Høyesterett som klargjør de rettslige vilkårene for dispensasjon i strandsonen og byggeforbudet i 100-meters beltet. Som lokal planmyndighet har kommunene stor frihet til å bestemme arealbruken. De rettslige rammene for å gi dispensasjon ligger imidlertid fast, og verner på den måten kommunestyrets egne arealplaner. Kommunene må i hver enkelt sak foreta en konkret vurdering av om dispensasjonsvilkårene er oppfylt.
Jeg vil også bemerke at tiltakshaver selv er ansvarlig for at tiltaket er i samsvar med gjeldende lovgivning. Jeg har ikke inntrykk av at det har vært vanlig praksis i kommunene å gi muntlige tillatelser til tiltak etter plan- og bygningsloven i perioden fra 1970-tallet og langt inn i 2000-tallet.