Spørsmål

Arild Hermstad (MDG): Situasjonen på Madagaskar er uavklart etter at president Andry Rajoelina ble tvunget til å trekke seg, og flere observatører frykter en ny periode med politisk ustabilitet.
Hva gjør Norge for å bidra til en fredelig overgang, støtte demokratiet og beskytte menneskerettighetene på Madagaskar, og hvordan vurderer statsråden risikoen for at demokratiske tilbakeslag i regionen kan undergrave norsk og internasjonal innsats for godt styresett og utvikling i Afrika?

Begrunnelse

Etter flere måneder med omfattende demonstrasjoner og økende press fra sivilsamfunnet og deler av militæret gikk Madagaskars president nylig av. Landet er blant verdens fattigste og har mottatt betydelig norsk bistand, både gjennom multilaterale kanaler og sivilsamfunnsorganisasjoner, blant annet innen naturforvaltning, utdanning og klimatilpasning. Den politiske krisen reiser spørsmål om hvordan Norge ivaretar demokratistøtte, menneskerettigheter og lokal sårbarhet i bistanden.
Det er særlig relevant å få klarhet i hvordan norske partnere påvirkes av situasjonen, om støtten vurderes justert, og hvilke grep regjeringen vil ta – bilateralt og sammen med andre givere for å støtte sivilsamfunnet, valgprosesser og institusjoner som kan sikre en fredelig og demokratisk utvikling på Madagaskar.

Svar

Espen Barth Eide: Regjeringen følger situasjonen og utviklingen på Madagaskar tett. Fra norsk side er vi prinsipielt imot grunnlovsstridig maktovertakelse. Jeg vil her vise til at både FN og Den afrikanske union (AU) har fordømt maktovertakelsen.
Det som er viktig nå er at det raskt kommer på plass en plan for gjeninnføring av et konstitusjonelt styre og gjennomføring av et demokratisk valg. Det er i den sammenheng positivt at overgangsstyret opprettholder demokratiske institusjoner, i motsetning til hva som først ble annonsert da de væpnede styrkene overtok makten. At det er utnevnt en ny regjering bestående hovedsakelig av sivile ministre, ser jeg som et steg i riktig retning.
Den politiske krisen på Madagaskar har sitt utspring i misnøye med ulikhet, korrupsjon og sviktende tjenesteleveranser fra myndighetene. Vi har de siste årene sett tilsvarende mobilisering, særlig av ungdom, i flere land og på tvers av kontinenter. Kampen mot ulikhet står sentralt her. Dersom ulikhet ikke reduseres og den oppvoksende generasjonen ikke ser muligheter for å skape seg det livet de selv ønsker gjennom utdanning og arbeid, er det stor sjanse for at slike protestbevegelser vil spre seg ytterligere.
I land med svakt demokratisk fundament kan dette bidra til demokratisk tilbakeslag, noe vi dessverre har sett i flere afrikanske land. Kampen mot ulikhet er derfor et av de strategiske satsningsområdene for regjeringens utviklingspolitikk. Samtidig må vi ha en realistisk vurdering av hva våre bidrag alene kan utrette.
Norsk bistand til Madagaskar er begrenset i omfang. Samtidig vil jeg understreke at støtten vi gir gjennom sivilt samfunn og multilaterale institusjoner er viktig. I samarbeid med, og med støtte fra andre partnere, bidrar det til at madagasserne selv kan ta steget og komme seg ut av dagens situasjon, samtidig som en fredelig overgang sikres og demokratiet beskyttes.
For øvrig viser jeg også til svar på skriftlig spørsmål nr. 182 fra representanten Jonas Andersen Sayed vedrørende situasjonen på Madagaskar.