Spørsmål

Oda Indgaard (MDG): Kan statsråden gjøre rede for hvordan myndighetene følger opp høstens massedød av laks, sjøørret og storørret som følge av Saprolegniose i flere trønderske vassdrag og i Lågen-Mjøsa, og kan statsråden samtidig evaluere om dagens forvaltningsansvarsfordeling for syk fisk fungerer bra nok når alt oppfølgingsansvar overlates til lokal forvaltning og ildsjeler, dels som følge av at Saprolgeniose ikke er listeført i dyrehelseforskriften?

Begrunnelse

I høst har bl.a. flere nasjonale laksevassdrag, f.eks. Gaulavassdraget, opplevd en dramatisk massedød av fisk som følge av angrep fra eggsporesoppen Saprolegnia. Mattilsynet har som ansvarlig myndighet for syk fisk vist lite engasjement i saken med begrunnelse i at Saprolegniose ikke er en listeført sykdom i dyrehelseforskriften. Utbruddet synliggjør store hull i nasjonal beredskap og i norsk forvaltning av laksefisk. Med klimaendringer kan slike utbrudd bli vanligere, og det haster å få på plass bedre rutiner for oppfølging og forskning.

Svar

Marianne Sivertsen Næss: Saprolegniose er en soppsykdom hos fisk, amfibier og rogn i ferskvann. Smittestoffet finnes til vanlig i de fleste ferskvannskilder. Observasjon av enkelte gytefisk med symptomer forkommer regelmessig, og mindre utbrudd i enkelte elver regnes også som normalt. Utvikling av sykdom er vanligvis avhengig av at fiskens immunsystem er nedsatt, for eksempel ved stress. Hos villfisk er saprolegniose spesielt lagt merke til på kjønnsmoden fisk i og rundt gytetid. Det er få muligheter for gjennomføring av tiltak ved utbrudd, ut over å fjerne død fisk.
Det offentlige iverksetter tiltak mot alvorlige smittsomme sykdommer som er listeført i EU eller på nasjonalt grunnlag. Det er meldeplikt for alle listeførte sykdommer. Tiltakene som iverksettes, har som hensikt å bekjempe sykdommen og hindre smittespredning. Hvilke sykdommer dette gjelder for akvatiske dyr, fremkommer i dyrehelseforskriften § 6. Det er klare kriterier for listeføring, som overordnet handler om hvordan sykdommen arter seg, hvilke konsekvenser sykdommen har, og hvilke muligheter som finnes for å kontrollere sykdommen. En sykdom (som saprolegniose) der smittestoffet er vanlig forekommende og det ikke er klare tiltak som kan settes inn for å forebygge eller bekjempe sykdommen, vil normalt sett ikke oppfylle disse kriteriene.
Det er ikke det offentliges ansvar å håndtere ethvert utbrudd av sykdom hos dyr. Elveeiere har fått en rettighet til å forvalte fiskebestandene i elven, og med dette følger det også et ansvar. Blant annet har rettighetshaver (“eier”) ansvar for oppfølging av sykdommer som ikke er listeført. Dette er en parallell til at ansvar for håndtering av ikke-listeførte sykdommer hos oppdrettsfisk også er overlatt til oppdrettsselskapene. Elveeierlag og kommuner blir bistått av Veterinærinstituttet, som har det nasjonale ansvaret for diagnostikk og sykdomsutredning hos villfisk, ved utbrudd av ikke-listeførte sykdommer. Veterinærinstituttet vurderer også videre overvåkning av situasjonen. Det stemmer derfor ikke at alt oppfølgingsansvar overlates til lokal forvaltning og ildsjeler.
For å håndtere varsel om sykdomsutbrudd har Veterinærinstituttet i samråd med Mattilsynet opprettet en nettbasert varslingsportal for sykdom og dødelighet hos villfisk (Varsle om sykdom, død og dårlig velferd hos villfisk – Veterinærinstituttet). Ved varsel vurderes den registrerte informasjonen, og det tas stilling til om sykdomstilfeller skal følges opp med forsendelse av prøver for diagnostikk eller ikke.
Veterinærinstituttet ble varslet om syk og død fisk i Gaula 17. september og i Gudbrands-dalslågen/Mjøsa 19. oktober. I begge saker er det gjennomført omfattende diagnostiske undersøkelser, i tillegg til rådgivning av elveeierlag. Det har også vært holdt møter der representanter fra Gaula elveeierlag, Veterinærinstituttet, Mattilsynet, vannområdemyndig-hetene, Statsforvalter, Norsk institutt for naturforskning og Miljødirektoratet har deltatt.
Status den 13. oktober var at det var plukket opp ca. 100 døde sjøørret og laks i Gaula (flest sjøørret). Oppsamlet fisk utgjorde bare en liten andel av det som ble observert som døde eller døende. Mye nedbør og høy vannføring stanset arbeidet.
Veterinærinstituttet har i 2025 også mottatt varsler om mistanke om saprolegniose i andre elver i Trøndelag og i andre deler av landet, som f.eks. Otra og Sira i Agder og Sandvikselva i Akershus.
Årets utbrudd i Gaula knyttes særlig til spesielle miljøforhold med høye vanntemperaturer og lav vannføring. Utbruddet av saprolegniose har redusert antallet fisk (både laks og sjøørret) som gyter i Gaula i høst. Dette følges opp av miljømyndighetene og vil bli håndtert på vanlig måte.
Fra året 2024 har villfisken fått sin egen fiskehelserapport som skal gi en årlig status for sentrale sykdommer og helsetrusler hos villfisk og edelkreps i Norge. Veterinærinstituttet publiserte den første villfiskrapporten 10. april i år. Rapporten vil bidra til økt kunnskap om sammenhengen mellom helse hos ville og oppdrettede dyr. Den vil gi oss kvalitetssikret informasjon, slik at myndighetene kan vurdere risiko, forhindre negative konsekvenser ved bruk av naturens ressurser og forvalte bestandene på en bærekraftig måte.