Spørsmål

Bård Ludvig Thorheim (H): Vil fiskeriministeren legge bedre til rette for oppdrettsforskning ved å vurdere å fjerne kravet til forhøyet risiko for fiskehelse og -velferd, slik at det blir bedre mulighet å drive forskning med nyskaping, forbedring og videreutvikling som skal komme akvakulturnæringen til gode?

Begrunnelse

Søknader om forskningstillatelser og -prosjekter på laks/ørret blir nå så strengt håndtert av Fiskeridirektoratet og NFD at det utgjør en trussel mot videre utvikling av akvakulturnæringen og forskningsinfrastrukturen man er avhengig av. Flere forskningsmiljøer opplever at avslag på søknader ofte begrunnes i for lav risiko mht. fiskehelse og -velferd sammenlignet med kommersiell produksjon. Kravet hindrer forskning som omfatter forbedringer og videreutvikling, f.eks. slik Havbruksmeldingen oppfordrer til mht. bærekraftig fôr. Kravet er i tillegg problematisk sett opp mot målsettinger om dyrevelferd.

Svar

Marianne Sivertsen Næss: Forskningstillatelser er ment å fungere som en risikoavlastning til viktig forskning som vanskelig lar seg gjennomføre i alminnelige kommersielle matfisktillatelser, på grunn av forhøyet risiko for redusert tilvekst, nedsatt helse og velferd hos fisk. For å få tildelt forskningstillatelse må man derfor som et minimum kunne vise til at forsøksfisken utsettes for en biologisk risiko ved forskningen som går ut over det som er vanlig for fisk i kommersielle tillatelser. Hvis ikke, er det heller ikke behov for særskilt risikoavlastning fra staten.
Ingen aktører har rettskrav på å få tildelt forskningstillatelse. Tildeling skjer på bakgrunn av konkrete behovsvurderinger. Det er gode grunner for å opprettholde en streng praksis ved tildeling av forskningstillatelser. For det første tildeles forskningstillatelser vederlagsfritt. Til sammenligning hadde alminnelige matfisktillatelser på 780 tonn MTB en anslått verdi på 239 millioner kroner i 2024. Forskningstillatelser er heller ikke omfattet av grunnrenteskatt, av kapasitetsjusteringene i trafikklyssystemet og er heller ikke begrenset i antall.
I tillegg til risikoaspektet må forskningen utgjøre en merverdi for samfunnet ut over eksisterende forskning for at det skal være grunnlag for tildeling av forskningstillatelse. Søknadene må beskrive løsninger som er tilstrekkelig originale i forhold til forsøk som blir, eller har vært gjennomført tidligere. Dette innebærer at forskning som omhandler optimalisering, videreutvikling og forbedring av eksisterende driftsformer, teknologi og ernæring i utgangspunktet ikke kvalifiserer til en forskningstillatelse. Dette er forsøk som normalt kan gjennomføres i kommersielle tillatelser uten særskilt risikoavlastning fra staten.
Til representantens bemerkning om at dagens praksis forhindrer forskning, vil jeg vise til at det i 2024 var 80 aktive forskningstillatelser, tilsvarende 56 884 tonn MTB tildelt i sjø. Sammenlignet med 2015 er det en økning på 14 tildelte tillatelser og 11 111 tonn MTB. Jeg er derfor ikke enig i at dagens praksis utgjør en trussel mot utviklingen av akvakulturnæringen.
Jeg er heller ikke enig i at kravet om økt biologisk risiko er problematisk sett opp mot målsettinger om dyrevelferd. Innehavere av forskningstillatelser må forholde seg til regelverket for dyrehelse og -velferd på samme måte som andre akvakulturvirksomheter.
Forskningstillatelser er ikke ment å frita næringsaktører for enhver form for risiko knyttet til forskningsprosjekter, og skal heller ikke være en forutsetning for å kunne planlegge og gjennomføre viktig forskning som kommer hele havbruksnæringen til gode. Forskning gir verdifulle bidrag til havbruksnæringen, og jeg mener næringen bør prioritere å bidra til videreutvikling gjennom å delta i forskningsprosjekter selv om det kan innebære en biologisk og økonomisk risiko.
Hensynet bak særtillatelser skal videreføres i ny reguleringsstruktur, og det skal utredes hvordan disse kan inkluderes i ny innretning.