Begrunnelse

I etterkant av Norges viktige anerkjennelse av Palestina som selvstendig stat kom Arbeids- og inkluderingsdepartementet med en instruks til UDI som slår fast at palestinere i Norge ikke lenger er å regne som statsløse etter norsk lov. Dette har fratatt palestinske flyktninger i Norge en rekke rettigheter de har hatt i kraft av å være anerkjente som statsløse, noe de fremdeles skal regnes som etter folkeretten. Instruksen har medført en rekke negative konsekvenser for palestinere som bor i Norge. Flere internasjonale medier har omtalt instruksen, og her hjemme har Utrop også skrevet om det.
NOAS har poengtert at det ikke er instruksen fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet som definerer hvem som er statsløs, det er det FN konvensjonen om statsløses stilling som gjør. Et vesentlig moment i denne er hvorvidt et land har en lov som definerer hvem som er statsborger, noe Palestina mangler. Det vises også til at Palestina ikke har en uavhengig og suveren myndighet til å utstede identitets- og reisedokumenter, tillate personer å gå inn på landets territorium eller tilby full diplomatisk beskyttelse til palestinere. Staten Israel opprettholder fremdeles full kontroll over innreise til Vestbredden og Gaza.
Anerkjennelsen av det palestinske folkets selvråderett var et viktig ledd i det videre arbeidet for å gi palestinerne muligheten til å danne sin egen stat. Norges anerkjennelse innebærer imidlertid ikke at en fullverdig, suveren stat etter FNs kriterier allerede foreligger, eller at vilkårene for at personer derfra skal anses som statsborgere er oppfylt. Palestinere er fremdeles å anse som statsløse etter FNs konvensjon om statsløses stilling, og bør dermed ha de rettighetene som statsløse har i Norge.