Skriftlig spørsmål fra Hanne Beate Stenvaag (R) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:435 (2025-2026)
Innlevert: 11.11.2025
Sendt: 12.11.2025
Besvart: 17.11.2025 av arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng

Hanne Beate Stenvaag (R)

Spørsmål

Hanne Beate Stenvaag (R): Hvordan kan statsråden mene at Instruks AI – 3/2024 ikke har medført negative utilsiktede konsekvenser for palestinske statsløse i Norge, og vil statsråden vurdere hensiktsmessige tiltak for å sikre at Norge følger folkeretten og FNs konvensjon om statsløses stilling?

Begrunnelse

I etterkant av Norges viktige anerkjennelse av Palestina som selvstendig stat kom Arbeids- og inkluderingsdepartementet med en instruks til UDI som slår fast at palestinere i Norge ikke lenger er å regne som statsløse etter norsk lov. Dette har fratatt palestinske flyktninger i Norge en rekke rettigheter de har hatt i kraft av å være anerkjente som statsløse, noe de fremdeles skal regnes som etter folkeretten. Instruksen har medført en rekke negative konsekvenser for palestinere som bor i Norge. Flere internasjonale medier har omtalt instruksen, og her hjemme har Utrop også skrevet om det.
NOAS har poengtert at det ikke er instruksen fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet som definerer hvem som er statsløs, det er det FN konvensjonen om statsløses stilling som gjør. Et vesentlig moment i denne er hvorvidt et land har en lov som definerer hvem som er statsborger, noe Palestina mangler. Det vises også til at Palestina ikke har en uavhengig og suveren myndighet til å utstede identitets- og reisedokumenter, tillate personer å gå inn på landets territorium eller tilby full diplomatisk beskyttelse til palestinere. Staten Israel opprettholder fremdeles full kontroll over innreise til Vestbredden og Gaza.
Anerkjennelsen av det palestinske folkets selvråderett var et viktig ledd i det videre arbeidet for å gi palestinerne muligheten til å danne sin egen stat. Norges anerkjennelse innebærer imidlertid ikke at en fullverdig, suveren stat etter FNs kriterier allerede foreligger, eller at vilkårene for at personer derfra skal anses som statsborgere er oppfylt. Palestinere er fremdeles å anse som statsløse etter FNs konvensjon om statsløses stilling, og bør dermed ha de rettighetene som statsløse har i Norge.

Kjersti Stenseng (A)

Svar

Kjersti Stenseng: Som konsekvens av at noen palestinere ikke lenger regnes som statsløse, men som palestinske statsborgere, omfattes de ikke lengre av de lempeligere kravene som gjelder for statsløse i statsborgerloven. Anerkjennelsen har imidlertid ikke betydning for palestineres oppholdsstatus i Norge. Noen palestinske borgere møter praktiske utfordringer, for eksempel når det gjelder utstedelse av identitetsdokumentasjon på grunn av reiserestriksjoner. Blant annet vil palestinske barn født i Norge regnes som statsløse, dersom de aldri har vært i Palestina og ikke har et nisifret ID-nummer. Norske myndigheter krever ikke at palestinere reiser til Palestina for å skaffe identitetsdokumentasjon.

Instruks AI-3/2024 fastsetter utgangspunktet for vurderingen av hvem som kan anses for å være palestinske statsborgere. Utlendingsdirektoratet gjør imidlertid konkrete vurderinger i enkeltsaker av hvorvidt en palestiner faktisk har et palestinsk statsborgerskap eller er statsløs. Utlendingsdirektoratets vurdering av hvem som anses for å være statsløse etter statsborgerloven gjøres i tråd med definisjonen av statsløshet i artikkel 1 i FNs konvensjon om statsløses stilling av 1954.

Instruks AI-3/2024 bygger på en vurdering av at en manglende fullverdig statsborgerlov og begrenset suverenitet alene ikke nødvendigvis medfører statsløshet, så lenge staten i praksis anser personene som borgere. Videre er det lagt til grunn at palestinske myndigheter har kriterier for å avgjøre om personer er palestinske borgere, og at denne praksisen kan omfattes av den brede forståelsen av «law» i 1954-konvensjonen. I UNHCRs retningslinjer vises det til at lovgivningsbegrepet skal tolkes vidt, se Handbook on Protection of Stateless Persons, 2014 s. 12. «Law» skal ifølge retningslinjene ikke bare omfatte formelle lover, men også “ministerial decrees, regulations, orders, judicial case law (in countries with a tradition of precedent) and, where appropriate, customary practice”. I Europeisk konvensjon om statsborgerskap (1997) artikkel 2(d) gis en tilnærmet lik definisjon av hva som inngår i begrepet nasjonal lovgivning; alle typer bestemmelser i det nasjonale rettssystem, herunder forfatningen, formelle lover, forskrifter, dekreter, rettspraksis, regler og praksis basert på sedvane samt regler avledet av bindende internasjonale instrumenter. Jeg viser også til at Sverige har en tilsvarende praksis, der palestinske borgere på visse vilkår ikke anerkjennes som statsløse.

Dersom grunnlaget for instruks AI-3/2024 endres, vil det være nødvendig å vurdere instruksen på nytt.