Begrunnelse

Det er i dag flere utfordringer når det gjelder anonymitet, personvern og offentliggjøring av personalia for ansatte innen politiet. Det er behov for lettere å kunne skjerme identiteten til polititjenestepersoner, både i tjenestesammenheng og i sivile prosesser der tjenestemenn selv er fornærmet, eksempelvis ved voldsoffererstatning. Det samme gjelder for ansatte innen kriminalomsorgen.

Det er liten mulighet til å forutse om situasjonen og tjenesteoppdraget som tjenestepersonene har grepet inn i, har potensiale for å utvikle seg slik at det er nødvendig med et behov for å skjerme tjenestepersonens identitet. Dersom tjenestepersonenes identitet er blitt kjent i innledende fase, f.eks. i rapporter, hjelper det lite at man på et senere tidspunkt konstaterer at det foreligger tungtveiende grunner som taler for å skjerme identiteten.

Det er flere fordeler med bedre regler for skjerming og at det etableres en enhetlig praksis. Det er ikke mulig å forutse når og i hvilke tilfeller en tjenstlig inngripen kan gi foranledning til truende, sjikanerende eller annen rettsstridig atferd. Bedre regler gir bedre personalhåndtering, mindre sjanse for påvirkning, bedre ivaretakelse av tjenestepersonens pårørende, og mulighet for å øke samfunnets tillit til tjenestemenn.