Spørsmål

Oda Indgaard (MDG): Mange distriktskommuner sliter med sykepleiermangel. Samtidig er det nettopp denne type kommuner som nå svekkes av regjeringens forslag om å flytte 100 studieplasser i sykepleierutdanningene til Oslo.
Når vi vet at en viktig faktor for hvor folk velger å jobbe er hvor de har studert, hvilke vurderinger har statsråden gjort før denne sentraliseringen ble foreslått, og hvilke kompenserende tiltak for å opprettholde muligheten til rekruttering i disse distriktskommunene er planlagt dersom sentraliseringen blir gjennomført?

Begrunnelse

Det er varslet at 100 studieplasser i sykepleie ved Nord universitet, UiT og Høgskolen i Molde flyttes til Oslo. For Nord Universitet betyr dette et kutt i finansieringen på fem millioner kroner, noe som i sin tur trolig vil bety kutt i både fagmiljø og studietilbud. Dette skjer på et tidspunkt der søkertallet er på full fart oppover og Nord Universitet har gjort en stor jobb med å utvikle fleksible modeller og desentraliserte tilbud.
Den som leser statsbudsjettet kan få inntrykk av det motsatte - og at Nord Universitet har fått for mye penger og leverer for lite. Virkeligheten er at universitet leverer svært gode resultater – sist bekreftet ved gjennomført eksamen i legemiddellregning for førsteårs sykepleierstudenter. Hele 314 studenter ved fire studiesteder møtte til eksamen 1. oktober, nøyaktig sju uker etter studiestart, og resultatet er oppsiktsvekkende: Kun 13,4 prosent av studentene strøk. Dette er en betydelig forbedring sammenliknet med tidligere år der strykprosenten lå på rundt 30 prosent både i kull 2022 og kull 2023 – altså før karakterkravet ble fjernet.
Dette viser at det gir resultater å jobbe forskningsbasert og målrettet med å utvikle gode pedagogiske opplegg tett opp til praktiske ferdigheter og klinisk forståelse. Det er dette arbeidet regjeringen nå belønner med forslag om reduksjon i studieplasser og kutt i finansieringen.
Mange distriktskommuner sliter med sykepleiermangel, og vi vet at en viktig faktor for hvor folk søker jobb er hvor de har studert. Samtidig er det nettopp mange av kommunene som sliter med rekrutteringen som betjenes av de studiestedene som nå svekkes av regjeringens forslag om å flytte 100 studieplasser i sykepleierutdanningene fra distriktene til Oslo.

Svar

Sigrun Aasland: Regjeringen har ikke foreslått å flytte studieplasser i sykepleie til Oslo. I forslaget til statsbudsjett for 2026 har regjeringen foreslått midler for til sammen 155 nye studieplasser i sykepleie ved Lovisenberg diakonale høgskole, OsloMet – storbyuniversitetet og VID vitenskapelige høgskole. Dette forslaget er uavhengig av forslaget om å redusere bevilgningen til noen andre institusjoner. Bevilgningen til Nord universitet, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Høgskolen i Molde, vitenskapelig høgskole i logistikk er foreslått redusert fordi de på grunn av manglende søkergrunnlag ikke har økt kapasiteten som forutsatt ved tidligere studieplasstildelinger.
Jeg vil også understreke at departementet har hatt dialog med sektoren om dette. I tildelingsbrevene til universitetene og høyskolene for 2025 understreket departementet at omdisponeringer ville bli vurdert for 2026, og universitetene og høyskolene ble bedt om å forklare måloppnåelsen i årsrapporten for 2024. Regjeringen har også vært tydelig på at dersom opptakene fremover viser at institusjonene kan øke studentantallet i tråd med plassene de har fått tildelt, vil regjeringen vurdere å tilbakeføre midlene.
Ved studieplasstildelinger økes bevilgningen samtidig som det forutsettes at opptaket økes og at studenttallet øker over tid. Kravet ved studieplasstildelinger er definert i form av gjennomførte studiepoeng, hvor en studieplass følges av et krav om 60 studiepoeng (per kull, for å ta hensyn til at utdanningene går over flere år). Fordi studiepoengproduksjonen også varierer av andre grunner enn kapasiteten, blant annet på grunn av varierende stryk/frafall, og har et etterslep på grunn av flerårige utdanninger, ser departementet imidlertid også på studenttallet og opptakstallene når måloppnåelsen vurderes. De aktuelle institusjonene har ikke nådd kravene knyttet til tildeling av midler til nye studieplasser. Regjeringen har likevel ikke foreslått å redusere antallet studieplasser, men å justere bevilgningen i 2026 i tråd med det antallet studenter de faktisk har. Dette er også grunnen til at departementet i budsjettforslaget for 2026 også er tydelig på at ambisjonene ligger fast, at det ikke er snakk om å ta ned eller flytte kapasitet, og at det er aktuelt å tilbakeføre midlene dersom plassene blir fylt fremover. For å ta høyde for det er også den budsjettmessige reduksjonen redusert til halvparten i 2026.
I et budsjett hvor det er nødvendig med prioriteringer, mener jeg at vi må sørge for at midlene vi har tilgjengelig, utnyttes best mulig slik at vi får tatt opp flest mulig sykepleiestudenter. Det viktigste for kommunene som har vanskelig for å rekruttere sykepleiere, er at det faktisk utdannes sykepleiere.
Her er det viktig med ulike strategier, og vi må ta høyde for at studentene er i ulike livssituasjoner. Fleksible tilbud er derfor viktig, og de siste årene har universitetene og høyskolene fått økt sin rammebevilgning med 320 mill. kroner for å styrke det fleksible og desentraliserte tilbudet. Det gjør det mulig å studere blant annet sykepleie nært der man bor, og det er et viktig supplement til de campusbaserte heltidsutdanningene. For mange av studentene, og særlig de yngre, er det et selvstendig poeng for personlig utvikling å forlate hjemstedet for en periode som ung voksen for å studere. Statistikk viser at mange av disse kommer tilbake til oppvekstområdet senest noen år etter utdanningen. Tilknytningen mellom studiested og arbeidssted bør derfor ikke tillegges overdrevent stor vekt.
Det største rekrutteringsgrunnlaget for de desentrale kommunene er personer som kommer fra regionen, uavhengig av hvor de har studert. Statistisk sentralbyrå (SSB) har undersøkt bosted etter utdanning for uteksaminerte kandidater fra noen velferdsutdanninger (lærerutdanninger, sykepleie, sosialt arbeid, mv.). Av velferdskandidatene uteksaminert i 2015 var det 63 prosent som var bosatt i oppvekstfylket sitt to år etter endt utdanning, mens det var 40 prosent som studerte i oppvekstfylket (SSB-rapport 2022/9 «Bosetting etter endt utdanning»). For alle fylker var flesteparten av velferdskandidatene fra fylket bosatt i fylket fem år etter endt utdanning. Av velferdskandidatene uteksaminert i 2017 som var oppvokst i Troms eller Finnmark, var 72 prosent bosatt i Troms eller Finnmark to år etter endt utdanning (SSB-rapport 2023/35 «Bosetting etter endt utdanning – Troms og Finnmark»). Av kandidatene fra Troms eller Finnmark og som studerte utenfor Troms og Finnmark og var 19 eller 20 år ved studiestart, bodde halvparten i Troms eller Finnmark to år etter endt utdanning. Av velferdskandidatene uteksaminert i 2020–22 som var bosatt i en distriktskommune året etter, hadde 82 prosent vokst opp i en distriktskommune (SSB 2025 «Sysselsetting etter fleksibel velferdsutdanning»). Nesten alle disse har studert i mer sentrale kommuner og over en tredjedel i sentrale kommuner (sentralitetsklasse 1 og 2). Det er også personer som flytter til distriktskommuner fra mer sentrale kommuner. 18 prosent av velferdskandidatene uteksaminert i 2020–22 som var bosatt i en distriktskommune året etter, hadde vokst opp i en sentral eller mellomsentral kommune. Av disse hadde 92 prosent også studert i en sentral eller mellomsentral kommune.