Skriftlig spørsmål fra Synne Høyforsslett Bjørbæk (R) til energiministeren

Dokument nr. 15:620 (2025-2026)
Innlevert: 26.11.2025
Sendt: 26.11.2025
Besvart: 02.12.2025 av energiminister Terje Aasland

Synne Høyforsslett Bjørbæk (R)

Spørsmål

Synne Høyforsslett Bjørbæk (R): Hva vil energiministeren gjøre for å sikre at kommuner ikke presses til å selge hele eller deler av sine kraft- og energiselskaper som følge av trang kommuneøkonomi, og hvordan vil regjeringen bidra til å bevare lokalt eierskap og demokratisk kontroll over landets kraftressurser?

Begrunnelse

Kommunestyrer over hele landet står i dag i en svært krevende økonomisk situasjon. I flere kommuner vurderes det nå å selge helt eller delvis eide kraftselskaper for å dekke underskudd eller finansiere løpende drift. Dette skjer til tross for at slike selskaper i lang tid har vært viktige langsiktige inntektskilder for kommunene, samt sentrale verktøy for lokal styring av kraftressursene.
Et økende press på å selge infrastruktur som gir stabile og forutsigbare inntekter, kan svekke både lokal kontroll over viktige naturressurser og kommunenes fremtidige økonomiske bærekraft. Det er bekymringsfullt dersom kortsiktige økonomiske utfordringer fører til redusert lokalt og offentlig eierskap i kraftsektoren.
Helt siden de første kraftutbyggingene på begynnelsen av 1900-tallet har det vært bred politisk enighet om at kommuner som avstår store naturverdier skal oppleve varig nytte av den verdiskapingen som skjer i deres område. Grunnen til dette er at naturinngrepene som følger av kraftutbygging påvirker allmenne goder som ferdsel, fiske, friluftsliv, reiseliv og retten til uberørt natur. Disposisjonsretten over slike verdier bør ligge hos våre demokratiske institusjoner, med kommunene i første rekke.
Lokalt eierskap i kraft er av nasjonal betydning.

Terje Aasland (A)

Svar

Terje Aasland: Regjeringen prioriterer kommuneøkonomien, men penger alene kan ikke løse alle utfordringene kommunene står ovenfor. Kommunene må gjennomføre krevende omstillinger og staten må legge til rette for god ressursbruk. Derfor har regjeringen satt ned en kommisjon som skal foreslå endringer som legger til rette for bedre ressursbruk i kommunesektoren.

Gjennom økte frie inntekter, forenkling og redusert statlig styringstrykk, legger regjeringen til rette for at kommunene kan gjøre nødvendig omstilling for å møte den krevende økonomiske situasjonen. Dette legger også til rette for at kommunene kan gjøre kloke beslutninger basert på lokale prioriteringer om hvordan de forvalter sine eierinteresser i kraftselskaper.

I Norge har vi stor grad av offentlig eierskap innenfor kraftsektoren både på statlig, regionalt og lokalt nivå. Jeg mener det er en styrke at vi eier og forvalter våre naturressurser i fellesskap. Vi skal ha politisk kontroll med energiressursene. I energipolitikken skal vi ha sterk politisk styring, offentlig eierskap og bidra til at fellesskapet får sin rettferdige andel av overskuddet.
Når det gjelder større vannkraftanlegg sikrer konsolideringsmodellen som følger av vannfallrettighetsloven norsk offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Anlegg underlagt dette regelverket kan kun overdras til statsforetak og norske kommuner og fylkeskommuner eller selskaper eid av disse med minst to tredeler av kapitalen og stemmene, og organiseringen er slik at det åpenbart foreligger reelt offentlig eierskap.

Stortinget har ved flere anledninger behandlet ulike forslag om å innføre tilsvarende eierskapsregulering som vi har for større vannkraftanlegg for både småkraftverk og vindkraftverk på land eller til havs.

Da Stortinget behandlet hjemfallssaken i 2008 ble det lagt til grunn at det under modellen fortsatt ville være uforandret adgang for private til å eie vannfall og mindre kraftverk under 4 000 naturhestekrefter. Det ble videre i proposisjonen lagt til grunn at slike vannfall kunne erverves og bygges ut på samme vilkår av offentlige og private (innenlandske eller utenlandske) aktører, og at det også ville være slik i fremtiden. Jeg mener konsolideringsmodellen har tjent oss godt og er opptatt av forutsigbarhet i forvaltningen av vannkraftressursene.

Det er i dag en liten overvekt av private eiere i vindkraften, men den offentlige eierandelen har økt i det siste ved at norske offentlige aktører har overtatt anlegg fra utenlandske investorer. Mulighetene for private eller utenlandske investorer til å bygge, eie og drive vindkraftanlegg i Norge har vært avgjørende for å få gjennomført mange av de prosjektene som til nå er bygget eller er under bygging. Vi trenger mer utbygging av fornybar energi, og dette krever kapital. Innenfor de rammene myndighetene trekker opp i lovverket, vil fortsatt privat kapital være viktig for å realisere økt kraftproduksjon i Norge.

Det å etablere produksjonsanlegg for vindkraft både til lands og til havs er kapitalintensivt. Et lovverk som binder opp statlige, fylkeskommunale eller kommunale midler for å realisere disse produksjonsanleggene er etter min vurdering lite hensiktsmessig og det kan bli en betydelig hemsko for utviklingen av vindkraft. Her er det tvert imot viktig å gripe de industrielle mulighetene som finnes, innenfor rammene som lovverket trekker opp for god ressursutnyttelse.

Når det gjelder eierskapet til det kraftnettet som ikke eies av staten gjennom Statnett SF, er det også der stor grad av offentlig eierskap ved selskaper som er direkte eller indirekte eid av kommuner og fylker. Regelverket for nettvirksomheten er eierskapsnøytralt, men nettmonopolet er strengt regulert gjennom konsesjonsregelverket og den økonomiske reguleringen av nettselskapene. Det er i dag i liten grad privat eller utenlandsk innslag i eierskapet til nettvirksomheten i Norge.

Jeg mener myndighetene har god kontroll med både ressursforvaltning og prosjekter. Dette ivaretas i dag gjennom et omfattende konsesjonsregelverk.