Spørsmål

Grunde Almeland (V): Hva vil statsråden gjøre for å sikre at Statsforvalteren bruker sin kontrollmyndighet og på eget initiativ påklager vedtak hvor det er gjort saksbehandlingsfeil, selv om ikke andre fremmer klage?

Begrunnelse

I en sak hvor Farsund kommune har gitt dispensasjon til hyttebygging i strid med forbudet mot bygging strandsonen, uttaler Statsforvalteren i Agder til avisen DN at de i høringsrunden ikke har gjort en vurdering av om de rettslige vilkårene for dispensasjon var oppfylt, men at deres rutine kun er å vurdere saker juridisk dersom noen klager, og det fremgår i saken at statsforvalter aldri påklager vedtak på eget initiativ, med bakgrunn i at det er gjort saksbehandlingsfeil.
Statsforvalters rolle er å kontrollere at kommunene håndhever loven på riktig måte. Fravær av klage fra Statsforvalter kan tolkes som at kommunen håndhever loven på riktig måte, også når folkevalgte overprøver administrasjonenes juridiske vurderinger f.eks. når det gis dispensasjoner til å bygge i strandsonen. En slik praksis fra Statsforvalter kan skape uklarhet om oppfølging av plan- og bygningsloven i kommunene, og føre til utstrakt dispensasjonspraksis og dermed stor fare for forskjellsbehandling av innbyggere i arealsaker.

Svar

Bjørnar Skjæran: Kommunen har selv ansvar for å praktisere regelverket riktig, herunder at det kun gis dispensasjon dersom lovens vilkår er oppfylt. Dersom en søknad om dispensasjon direkte berører statsforvalterens saksområde, skal statsforvalteren få mulighet til å uttale seg om, og eventuelt hvordan, tiltaket som krever dispensasjon er i strid med nasjonale eller viktige regionale interesser.
Statsforvalteren har også klageadgang på kommunens vedtak om å gi dispensasjon, dersom vedtaket direkte berører deres saksområde. Klage fra statsforvalteren er derfor ofte begrunnet med at hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser ikke er ivaretatt i den konkrete saken.
Statsforvalterens rolle som sektormyndighet er først og fremst å sikre at nasjonale og viktige regionale interesser ivaretas, ikke generelt å kontrollere kommunens håndheving av loven i alle konkrete saker. En konsekvens av dette er at fravær av klage fra statsforvalteren ikke innebærer at kommunen håndterer loven riktig. En særlig juridisk vurdering skjer normalt først i en eventuell klagebehandling eller lovlighetskontroll. Statsforvalteren kan som klageinstans prøve alle sider av saken – om vedtaket er truffet på riktig måte, av riktig organ og med et riktig innhold – og ikke begrense vurderingen til om dispensasjonen er i strid med nasjonale eller viktige regionale interesser.
En ordning der statsforvalterne skulle foreta løpende kontroll av kommunale dispensasjonsvedtak ville være utfordrende for skillet mellom klageinstans og sektormyndighet. Det vil også være svært ressurskrevende hvis statsforvalter skal drive oppsøkende kontroll av alle kommunale dispensasjonsvedtak. Jeg mener dette ikke er en ønsket bruk av statsforvalterens ressurser og har tillit til at statsforvalteren gjør gode vurderinger av når det er behov for kontroll av vedtak.