Finn Krokeide (FrP): Vil statsråden instruere Lotteri- og Stiftelsestilsynet til å både oppheve eksisterende DNS-blokkeringer av nettsider som tilbyr pengespill, og be dem om å ikke iverksette nye blokkeringer frem til en forskrift til loven foreligger?
Begrunnelse
DNS-blokkering er et inngripende tiltak og har en side mot ytings- og informasjonsfriheten. DNS-blokkering begrenser borgeres tilgang til informasjon og næringsaktørers adgang til markedet, og pålegger formidlere av elektronisk kommunikasjon plikter. Legalitetsprinsippet krever at slike inngrep klar hjemmel i lov, ofte med utfyllende og presiserende forskrift. Stortinget har to ganger bedt regjeringen fremme forskrift som regulerer blokkeringen. Likevel opprettholdes tiltakene uten forskrift, og tilsynet fatter i tillegg vedtak om nye blokkeringer.
DNS-blokkering virker gjennom internettets grunnstruktur og kan få utilsiktede konsekvenser. Tiltaket kan ramme videre enn den konkrete tjenesten som er målet. Slike virkemidler forutsetter klare og forhåndskjente kriterier for når blokkering kan brukes, hvilke beviskrav som gjelder, hvordan forholdsmessighet skal vurderes, hvilken varighet vedtak kan ha, og hvilke rettsmidler berørte parter har. Uten forskrift blir disse spørsmålene regulert i enkeltvedtak og interne retningslinjer, noe som svekker forutberegnelighet, likebehandling og demokratisk kontroll.
Forholdsmessigheten må vurderes strengt. Tiltaket skal være egnet, nødvendig og ikke mer inngripende enn formålet tilsier. DNS-blokkering er enkelt å omgå for teknisk kyndige brukere, men kan ha store konsekvenser for andre. Virkemidlet har dermed potensielt lav nytte og høy inngripen. I fravær av forskrift blir det vanskelig å etterprøve om nødvendighet og egnethet er vurdert på en konsistent måte i hvert enkelt vedtak.
Saksbehandlingen må være transparent og kontrollerbar. Berørte må få innsyn i grunnlaget for vedtak, reell kontradiksjon og en tydelig klageadgang. Det bør finnes klare regler for varsling, frister, midlertidige tiltak, oppheving og revisjon. Manglende forskrift innebærer risiko for ulik praksis, uklare ansvarsforhold og utilstrekkelig begrunnelse, som svekker rettssikkerheten til både tilbydere og formidlere. Når Stortinget gjentatte ganger har bedt om forskriftsregulering, er det et tydelig signal om at rammene må presiseres og forankres i formelle regler. Videreføring av blokkering uten forskrift, og vedtak om nye blokkeringer i mellomtiden, svekker legitimiteten til tiltaket og vanskeliggjør Stortingets kontroll med forvaltningen.