Spørsmål

Mirell Høyer-Berntsen (SV): Hvordan begrunner regjeringen at den samlede omsetningsgrensen for humanitære lotterier reduseres i ny lisensperiode fra 2026, når antall tillatelser er redusert fordi organisasjonene har valgt å samle seg i færre lotterier, og hvorfor videreføres ikke den opprinnelige, KPI-justerte totalrammen fordelt på tre lisenser, samt hvilket konkret juridisk grunnlag, inkludert eventuelle vurderinger og dialog med ESA, ligger til grunn for at dette anses problematisk opp mot enerettsmodellen og EØS-retten?

Begrunnelse

Ordningen med humanitære lotterier ble etablert i 2015 med fem tillatelser og en samlet årlig omsetningsgrense på 1,5 milliarder kroner, tilsvarende 300 millioner kroner per lotteri. Denne rammen har siden blitt KPI-justert, og utgjør i dag om lag 2,05 milliarder kroner samlet. Intensjonen var å gi flere humanitære organisasjoner stabile, private inntekter til formål innen blant annet menneskerettigheter, miljø og sosial rettferdighet, uten å utfordre enerettsmodellen for pengespill i Norge.

Det har vist seg krevende å etablere og drive slike lotterier, og i dag er det kun Pantelotteriet og Postkodelotteriet som fortsatt er i drift. Som følge av dette ble antall tillatelser redusert fra fem til tre i pengespillforskriften av 2022. Når regjeringen nå lyser ut tre nye lisenser for perioden fra mars 2026, foreslås det samtidig en vesentlig lavere samlet omsetningsgrense enn den som lå til grunn da ordningen ble vedtatt.

Dette fremstår vanskelig å forstå all den tid reduksjonen i antall tillatelser ikke skyldes et ønske om å begrense ordningen, men at organisasjonene selv har valgt å samle seg i færre lotterier, slik at midlene fortsatt fordeles på flere mottakere i tråd med ordningens formål. Dersom den opprinnelige samlede rammen på 1,5 milliarder kroner hadde blitt videreført og KPI-justert, og deretter fordelt på tre tillatelser, ville dette gitt en omsetningsgrense på om lag 683 millioner kroner per lotteri.

Departementet har tidligere vist til at for store enkeltlotterier kan være problematiske, blant annet opp mot Norsk Tippings posisjon og EØS-retten. Det er imidlertid ikke redegjort for det konkrete juridiske grunnlaget for denne vurderingen, og henvendelser fra organisasjonene om innsyn i disse vurderingene har etter det opplyste ikke blitt besvart.

Samtidig har Norsk Tippings omsetning økt betydelig siden 2015, og de humanitære lotteriene utgjør i dag en stadig mindre andel av markedet. I en situasjon der behovene internasjonalt øker, bistandsbudsjetter kuttes og regjeringen selv etterlyser mer privat kapital, fremstår det som særlig viktig å få klarhet i hvorfor en velfungerende og effektiv ordning begrenses, og hvilket rettslig handlingsrom som faktisk foreligger.

Svar

Lubna Boby Jaffery: Når vi vurderer enkelte pengespill på det private pengespillmarkedet, må vi se på helheten i den norske pengespillmodellen. Pengespill omfattes av EØS-avtalens regler om fri bevegelighet av tjenester og etableringsretten. Begrensninger i muligheten til å tilby pengespill må derfor begrunnes i allmenne hensyn og være nødvendige og egnet til å oppnå formålet, og regelverket må også være sammenhengende. Dette gjør det vanskelig å kombinere et stort privat pengespillmarked (både samlet og per spill) med Norsk Tipping og Norsk Rikstotos enerett som er begrunnet i ansvarlighet, uten å komme i konflikt med EØS-avtalens regler.
Det EØS-rettslige utgangspunktet er at det kan eksistere et privat pengespillmarked i tillegg til enerettsaktørenes tilbud, men at det må være av begrenset omfang. Det betyr at vi må være restriktive med hvilke betingelser tilbydere på det private pengespillmarkedet kan operere under, dette uavhengig hvem tilbyderne er og hva overskuddet eventuelt går til. Dersom regelverket for det private pengespillmarkedet blir for liberalt, vil det kunne svekke begrunnelsen for enerettsmodellen, noe som igjen vil kunne gå på bekostning av sårbare spillere.
Som representanten påpeker, ble en ny ordning for humanitære lotterier etablert i 2015, der det ble åpnet for fem tillatelser med omsetningsgrense på 300 millioner kroner per lotteri. Det ble lagt til grunn at det private pengespillmarkedet ikke skulle konkurrere med Norsk Tippings tallspill, hverken når det gjaldt omsetning eller størrelse på premier. Departementet var i dialog med ESA i forbindelse med utarbeidelse av høringsnotatet knyttet til dette arbeidet.
I ny pengespillforskrift ble antallet tillatelser til slike pengespill redusert fra fem til tre. Omsetningsgrensen for disse pengespillene ble sist endret i 2024, hvor det samtidig ble innført en årlig KPI-justering. Omsetningsgrensen for 2025 var 410 millioner kroner. Fristen til å søke om ny tillatelse gikk ut 1. september i fjor. Lotteritilsynet informerer om at kun to søknader er kommet inn. Dersom den samme totalgrensen som ble innført i 2015 skulle ha gjeldt for disse to pengespillene, ville det betydd at hvert pengespill kunne ha en omsetning på 750 millioner kroner. Å tillate private pengespill av en slik størrelse kunne utfordret enerettsmodellen og pengespillovens prinsipp om at det er enerettstilbyderne som har enerett til å tilby pengespill med høy omsetning, jf. pengespilloven § 10.
Kort oppsummert: For å sikre enerettsmodellens legitimitet og beskytte sårbare spillere, må det private pengespillmarkedet være av et begrenset omfang – både samlet og per spill.