Skriftlig spørsmål fra Alf Erik Andersen (FrP) til arbeids- og inkluderingsministeren

Spørsmål

Alf Erik Andersen (FrP): Stemmer det at nordmenn som flytter hjem etter botid i andre EU/EØS-land blir møtt med krav om å tegne privat sykeforsikring det første året de bor i Norge igjen, og at dette kravet kun gjelder de som er 30 prosent uføretrygdet eller mer?

Begrunnelse

Hvis en person i arbeid flytter til et EU/EØS-land, og så flytter hjem til Norge igjen med hensikt at oppholdet deres skal vare i minst 12 måneder – vil medlemskapet i folketrygden gjelde fra innreisedatoen. Spørsmålet er om det samme gjelder for en person med 30 prosent uføretrygd, eller 100 prosent uføretrygd fra NAV definert som "egne midler» eller om disse blir pålagt andre krav, for eksempel om privat sykeforsikring det første året.
Det etterspørres også hvilke regler som gjelder den uføretrygdedes familie, både om de er uføretrygdet og i arbeid, med tanke på et eventuelt krav om å tegne privat sykeforsikring.
Om det eksisterer noen forskjellsbehandling ønskes det at svaret beskriver hvilke regler og lover som ligger til grunn for forskjellsbehandlingen, samt hvordan dette svarer til EØS-reglementets prinsipper om fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer over landegrensene, samt at uførepensjon i 2015 ble omgjort til uføretrygd og skattlegges likt med arbeid.

Svar

Kjersti Stenseng: Norske borgere har alltid lovlig opphold i Norge, og de er derfor pliktige medlemmer av folketrygden fra innreisedatoen, så lenge oppholdet er ment å vare i minst 12 måneder, jf. folketrygdloven § 2-1. Dette gjelder uavhengig av hva som er livsoppholdsgrunnlaget i Norge. Det blir derfor ikke stilt krav om privat sykeforsikring til norske borgere etter botid i en annen EØS-stat.
Etter EØS-retten stilles det ulike krav for å få opphold i en stat som økonomisk aktiv eller inaktiv. Ved opphold som økonomisk inaktiv stilles det krav om at EØS-borgeren har tilstrekkelige midler til å forsørge seg selv og at vedkommende er omfattet av en sykeforsikring. Dersom EØS-borgeren har med seg familiemedlemmer, må også de være dekket av en sykeforsikring og EØS-borgeren må ha midler til å forsørge både seg selv og familie¬medlemmene. Hvis EØS-borgeren derimot er arbeidstaker stilles det ikke krav til midler eller sykeforsikring, verken for EØS-borgeren selv eller familiemedlemmer. Reglene om dette følger av utlendingsloven § 112. De tilsvarende bestemmelsene i EØS-retten finnes i direktiv 2004/38/EF artikkel 7.
Det følger av direktiv 2004/38 at begrunnelsen for å stille ulike krav er for å unngå at EØS-borgere som oppholder seg i en stat blir en urimelig byrde på de offentlige velferdsordningene i den aktuelle staten.
En person som utfører arbeid mot vederlag for og under ledelsen av en annen person anses som arbeidstaker etter EØS-retten. En person som er uføretrygdet faller derfor utenfor denne definisjonen, og krav om sykeforsikring gjelder dermed for disse. En person som arbeider redusert på grunn av nedsatt arbeidsevne kan anses som arbeidstaker, men det må vurderes individuelt i hver sak.
EØS-reglene om opphold gjelder ikke direkte for norske borgere, da disse uansett har lovlig opphold i Norge. Imidlertid kan bestemmelsene komme til anvendelse for familiemedlemmer av norske borgere hvis den norske borgeren og familiemedlemmet flytter til Norge etter botid i en annen EØS-stat. For familiemedlemmer til norske borgere stilles det derfor krav om sykeforsikring ved flytting til Norge hvis den norske borgeren er økonomisk inaktiv i Norge, men ikke hvis den norske borgeren er arbeidstaker.

Stortinget.no

Skriftlig spørsmål fra Alf Erik Andersen (FrP) til arbeids- og inkluderingsministeren

Spørsmål

Begrunnelse

Svar