Mirell Høyer-Berntsen (SV): Hvordan vil statsråden sikre at ordningen for aktivitetshjelpemidler til personer over 26 år blir reell og tilgjengelig gjennom hele året, og hvilke konkrete tiltak vil statsråden vurdere for å unngå at midlene går tomme etter få dager, herunder muligheten for å rettighetsfeste ordningen og øke den økonomiske rammen til et nivå som dekker det reelle behovet, slik at også personer med funksjonshemming kan delta i idrett og trening på lik linje med resten av befolkningen?
Begrunnelse
Ordningen for aktivitetshjelpemidler til personer over 26 år (AKT26) er ment å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til å delta i fysisk aktivitet, en forutsetning for god helse, inkludering og arbeidsevne. Likevel tømmes potten for midler nesten umiddelbart hvert år. For 2025 var pengene brukt opp etter bare seks dager. Resultatet er at alle som søker etter dette tidspunktet, må vente til neste år, uavhengig av behov eller helsemessige konsekvenser.
Dette er ikke bare uholdbart, det er dårlig samfunnsøkonomi. Myndighetene oppfordrer til fysisk aktivitet for å forebygge sykdom og sikre arbeidsdeltakelse, men for funksjonshemmede gjelder ikke disse prinsippene i praksis. Når ordningen svikter, oppleves det som dobbeltmoral. Det oppleves for mange håpløst at potten går tom «nesten samtidig som den åpnes», og dette gjør ordningen innholdsløs.
Behovet er stort og godt dokumentert. Tall fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet viser at det trengs ytterligere 230–240 millioner kroner bare i 2025 for å dekke behovet, i tillegg til de 62,2 millioner kronene som er bevilget. Det betyr at dagens bevilgning kun dekker en femtedel av det som trengs. Når statsråden tidligere har sagt at målet er at «flest mulig skal kunne nyttiggjøre seg ordningen», er det åpenbart at dette ikke kan oppnås uten en betydelig økning i rammen og en mer forutsigbar ordning.
Situasjonen illustreres best med et konkret eksempel: Hvis en person brekker ryggen i januar og trenger en spesialtilpasset sykkel for rehabilitering, må vedkommende vente i over ett år fordi midlene er brukt opp. Dette er ikke bare urimelig det undergraver intensjonen om likestilling og inkludering. FFO, som representerer nærmere 400.000 medlemmer, har vært tydelig: Det finnes bare én løsning – mer penger i potten og en ordning som ikke baserer seg på «førstemann til mølla». En rettighetsfesting vil sikre at mennesker med funksjonsnedsettelser får lik tilgang til aktivitetshjelpemidler, uavhengig av når behovet oppstår. Jeg ber derfor statsråden redegjøre for hvilke konkrete grep hun vil ta for å sikre at ordningen fungerer etter intensjonen, og om hun vil vurdere rettighetsfesting og en betydelig økning av rammen, slik at ordningen blir reell og tilgjengelig for alle som trenger den.