Spørsmål

Marit Vea (V): Hva vil helseministeren gjøre for å sikre at alle innbyggere har enkel og komplett innsynsmulighet til alle sin egne helsedata i tråd med gjeldende lovverk, herunder informasjon om hvilke registre og IT-løsninger de ligger i og hva de benyttes til?

Begrunnelse

I en artikkel fra 8. oktober på forskning.no med tittel «Oslo universitetssykehus felt for ulovlig forskning på transpersoner», omtales en rapport fra Oslo universitetssykehus sitt Redelighetsutvalg. Denne rapporten slår fast at 1.700 barn og unge som har søkt behandling hos Nasjonalt behandlingssenter for kjønnsinkongruens, ble forsket på uten at dette var noe de hadde godkjent. Opplysningene som er brukt som datagrunnlag i forskningen, er hentet i stor grad fra barn og unge uten nødvendig samtykkekompetanse. Det skal også være snakk om særlig sensitive opplysninger, slik som selvskading, psykiatriske diagnoser og endring i kjønnsstatus. Redelighetsutvalgets rapport slår videre fast at det skulle ha vært søkt om godkjenning, samt hentet inn samtykke fra pasientene. Sekundært skulle det ha vært søkt om fritak for å innhente samtykke. Representanter for den relevante pasientorganisasjonen sier at hendelsen svekker deres tillit til helsetjenestene. I tillegg til at de enkelte pasientene og/eller deres foresatte ikke har godkjent at deres data forskes på, er det ekstra problematisk at de ikke visste at dataene deres ble forsket på i det hele tatt. I en artikkel på forskning.no fra 11.11.25 med tittel «Forskere felt for ulovlig forskning på transpersoner – nå er de klaget inn igjen» informeres det om at enkelte «har lagt ned mange frivillige timer for å komme til bunns i hvorfor forskerne har vært inne i pasientjournalene til medlemmene deres.» Undertegnede frykter at denne saken illustrerer et større, underliggende problem knyttet til at pasienter ikke har komplett nok tilgang til egne helsedata og hvordan disse blir benyttet, det være seg til forskning eller kvalitetsutvikling. Å skulle måtte legge ned mange frivillige timer burde ikke være nødvendig.

Svar

Jan Christian Vestre: Det er et viktig prinsipp i det norske helsevesenet at alle innbyggere skal kunne få vite hvilke helseopplysninger om dem som er lagret, hvem som har fått opplysningene og hva opplysningene er brukt til. Vi har derfor flere regler i helselovgivningen som fastsetter denne rettigheten.
Retten til innsyn i pasientjournaler og andre behandlingsrettede helseregistre, er lovfestet i pasientjournalloven § 18, pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd og § 5-1, samt personvernforordningen artikkel 13 og 15. Virksomhetens interne kvalitetsregistre, der opplysningene er hentet fra pasientjournaler med hjemmel i helsepersonelloven § 26, regnes også som behandlingsrettede helseregistre og omfattes av de samme reglene. Disse bestemmelsene gir alle en rett til å få innsyn i hvilke opplysninger om dem som er registrert, hvem opplysningene er gitt videre til og hva opplysningene er brukt til. Innsynsrett er også lovfestet for opplysninger i andre helseregistre, jf. helseregisterloven § 24.
Det gjelder et krav om dokumentasjon i logg eller i pasientens journal når pasientopplysninger deles med forskere eller andre. Dette gjelder både oppslag eller annen tilgjengeliggjøring (deling) internt i virksomheten og til brukere som ikke er tilknyttet virksomheten. En ny § 22 a i pasientjournalloven skal lovfeste disse kravene som i gjeldende regler er fastsatt i pasientjournalforskriften § 14. Reglene gir pasienten rett til innsyn i logg og en plikt for virksomheten til å varsle ved urettmessig tilgjengeliggjøring av journalopplysningene I tillegg innføres det nå også et krav om dokumentasjon av hvilke opplysninger eller dokumenter som blir tilgjengeliggjort. Jeg viser til Prop. 154 L (2024-2025) og Stortingets lovvedtak 13. januar. Det jobbes nå med å implementere det nye regelverket og å gjøre det kjent.
Det er altså ingen tvil om at innbyggerne har en rett til å få vite når journalopplysninger om dem er blitt delt med andre og hvem som har fått opplysningene. Like viktig er det imidlertid at det skal være enkelt for innbyggerne å utøve denne rettigheten. Derfor er målet at innbygger enkelt skal finne sine helseopplysninger på Helsenorge, og det utvikles kontinuerlig løsninger som understøtter dette målet. I tillegg skal hver virksomhet ha rutiner for å gi innsyn i opplysninger som bare er lagret hos virksomheten.
På Helsenorge kan innbyggere i dag se egen kjernejournal og journaldokumenter, resepter, forskrevne legemidler og helseregistre. Der er det også informasjon om og oversikt over nasjonale lovbestemte helseregistre og medisinske kvalitetsregistre med nasjonal status som inneholder helseopplysninger om innbyggerne.
Når helsepersonell leser informasjon om en pasient blir dette registrert, og pasienten kan logge inn på Helsenorge for å se hvem som har sett informasjonen. Det er også mulig å blokkere navngitt helsepersonell for tilgang til dine helseopplysninger, sperre alle eller utvalgte helseopplysninger, og reservere seg mot å ha en kjernejournal.
I tilfeller der det ikke er innsynstjenester på Helsenorge må innbyggerne henvende seg direkte til virksomheten. Dette gjelder blant annet for opplysninger i fastlegejournal og journal i kommunale tjenester. Helsenorge har generell informasjon om hvilke rettigheter innbyggerne har til innsyn i egne helseopplysninger, og hvor de kan henvende seg for å få innsyn i helseopplysninger som ikke er tilgjengelige via Helsenorge. Det er videre oversikt over personverninnstillinger og hvordan du kan styre samtykker, reservasjoner og tilgangsbegrensning.
Retten til å bruke journalopplysninger til annet enn helsehjelp, er regulert og varierer etter hva slags bruk det er tale om. Journalopplysninger kan innhentes og brukes til internkontroll og kvalitetssikring av helsetjenesten, jf. helsepersonelloven § 26 og pasientjournalloven § 6. Dette skal som nevnt logges i journalen, men det kreves ikke samtykke fra pasienten.
Dersom det derimot er snakk om medisinsk og helsefaglig forskning kreves det samtykke fra den som opplysningene gjelder, eventuelt fra foreldrene dersom forskningsdeltakeren er barn. Dette følger av helseforskningsloven § 13 og § 17. Kravet om samtykke gjelder likevel ikke dersom forskningsprosjektet har fått dispensasjon fra taushetsplikten etter helsepersonelloven § 29. Oppslag i pasientopplysninger til bruk i forskning, skal som nevnt logges. Forskningen skal organiseres og utøves forsvarlig, jf. helseforskningsloven § 5. Forskningsprosjektet må være forhåndsgodkjent av den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), jf. helseforskningsloven § 9. Loven stiller også krav til åpenhet og innsyn i forskningen, jf. helseforskningsloven §§ 39 flg. Blant annet har forskningsdeltakere rett til innsyn i helseopplysninger om seg selv som er brukt i forskningen. Både den enkelte forsker og forskningsinstitusjonen har ansvar for at forskningsetikken og kravene i helseforskningsloven følges. Forskningsinstitusjoner skal ha et redelighetsutvalg som skal behandle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer, jf. forskningsetikkloven § 6.
Det er ikke alltid så klart om et prosjekt er kvalitetssikring eller om det er medisinsk og helsefaglig forskning. REK har derfor en ordning hvor man ved tvil kan sende inn en «fremleggingsvurdering». I løpet av to til fire uker vil man få en tilbakemelding fra REK med en anbefaling om å sende inn en fullstendig søknad eller ikke. Departementet har i tillegg gitt Helsedirektoratet i oppdrag å lage en veiledning om helseforskningsloven, der blant annet grensen mellom kvalitetssikring og forskning skal forklares nærmere. Jeg er kjent med at det aktuelle helseforetaket videre vil vurdere å endre sine interne retningslinjer for å klargjøre grenseoppgangen mellom kvalitetssikring og forskning.