Spørsmål

Stig Atle Abrahamsen (FrP): Hvor går grensegangen for fylkeskommunens adgang til å begrense eller unnlate å tilby opplæring etter opplæringslova § 28-4 til barn og unge som er innlagt i helseinstitusjon, og kan statsråden bekrefte at retten til opplæring ikke er betinget av foresattes initiativ, minimumsvarighet på institusjonsopphold eller andre vilkår som ikke har hjemmel i lov eller forskrift?

Begrunnelse

Opplæringslova § 28-4 slår fast at fylkeskommunen har ansvar for grunnskoleopplæring og videregående opplæring for elever som på grunn av sykdom er innlagt i helseinstitusjon. Bestemmelsen viderefører tidligere opplæringslova § 13-3a og innebærer at retten til opplæring gjelder uavhengig av lengden på institusjonsoppholdet, og at opplæringen skal tilpasses elevens helsetilstand og behov i samarbeid med foreldre, helseinstitusjonen og elevens nærskole.
Denne retten understøttes også av forskrift om barns opphold i helseinstitusjon, som fastsetter at barn i skolepliktig alder har rett til undervisning under institusjonsopphold, og at helseinstitusjonen har plikt til å gi nødvendige opplysninger til kommune og fylkeskommune slik at undervisningen kan organiseres. Ansvaret for å utløse retten til opplæring er dermed lagt til det offentlige, og kan ikke skyves over på foresatte.
Likevel er det rapportert om praksis ved enkelte sykehus, hvor opplæring kun igangsettes dersom foresatte aktivt tar initiativ gjennom samtykkeskjema, e-post og telefonisk kontakt, og hvor det i tillegg praktiseres et uformelt krav om at institusjonsoppholdet må ha en viss minimumsvarighet før opplæring vurderes. Slike vilkår har ikke hjemmel i gjeldende rett og kan i praksis føre til at barn med kronisk sykdom og hyppige, kortvarige opphold faller utenfor opplæringstilbudet.
Videre fattes det etter det opplyste ikke enkeltvedtak i tilfeller der opplæring ikke tilbys, noe som innebærer manglende dokumentert vurdering, fravær av begrunnelse og manglende klageadgang i strid med forvaltningslovens regler.
På denne bakgrunn er det behov for en klargjøring av hvor langt fylkeskommunens handlingsrom rekker, og hvilke plikter som gjelder for å sikre at retten til opplæring for barn i helseinstitusjon faktisk oppfylles i tråd med lovens ordlyd og formål.

Svar

Kari Nessa Nordtun: Ansvaret for opplæring til barn og unge som er innlagt i helseinstitusjon ligger under mitt ansvarsområde som kunnskapsminister. Det er derfor jeg som svarer på spørsmålet fra representanten.
Barn og unge som er innlagt i helseinstitusjon beholder sine rettigheter etter opplæringsloven. Etter opplæringsloven § 28-4 er det fylkeskommunen som har ansvar for å oppfylle retten til blant annet grunnskoleopplæring og videregående opplæring til de som er innlagt i helseinstitusjon i fylket. Ansvaret til fylkeskommunen omfatter innlagte som får spesialisthelsetjenester finansiert av staten.
Som representanten viser til fremgår det også av forskrift om barns opphold i helseinstitusjon § 14 at barn og unge har rett til opplæring under institusjonsoppholdet, i den grad dette følger av opplæringsloven. Etter forskriften plikter også institusjonen å melde fra til sin vertsfylkeskommune om barn og ungdom som blir innlagt og som har rett til opplæring. Hvis vertsfylkeskommunen ikke har ansvar for å oppfylle retten til opplæring, skal den melde fra til den kommunen eller fylkeskommunen som er ansvarlig. Det er altså ikke et krav at den innlagte eller foreldrene til den innlagte melder fra for å få oppfylt sine rettigheter etter opplæringsloven.
Utdanningsdirektoratet har gitt ut et rundskriv om grunnopplæring for barn og unge i barneverns- og helseinstitusjoner. I vurderingen av når barn og unge regnes som innlagte i helseinstitusjon, er det lagt til grunn at institusjonsoppholdet av pedagogiske og praktiske hensyn må være av en viss varighet. Dette skyldes at det er lite formålstjenlig at fylkeskommunen skal gi opplæring i tilfeller der innleggelsen kun er kortvarig, for eksempel på noen få dager. Innleggelser som er kortvarige, men gjentakende, kan likevel være omfattet av ansvaret til fylkeskommunen. I slike tilfeller bør fylkeskommunen og elevens hjemskole utarbeide en plan for opplæringen til den aktuelle eleven, og vurdere det konkrete behovet til eleven.
Utover de ordinære reglene i opplæringsloven, stilles det ikke nærmere krav til organiseringen av opplæringen for elever som er innlagt i en helseinstitusjon. Jeg vil bemerke at fylkeskommunens ansvar for opplæringen ikke innebærer at fylkeskommunen selv må gi opplæringen. Blant annet gjelder retten til å gå på en grunnskole i nærmiljøet (nærskolen) også for barn i institusjon. Det vil ofte være hensiktsmessig at eleven fortsetter på hjemskolen, dersom det er mulig. Eleven kan også få tilbud om å gå på en skole i nærheten av institusjonen eller i tilknytning til institusjonen, for eksempel på en sykehusskole. Jeg legger til grunn at fylkeskommunen, i samråd med eleven selv eller elevens foreldre, den aktuelle institusjonen og elevens hjemskole, finner gode løsninger som ivaretar behovene til eleven. Det er ikke et krav at det fattes enkeltvedtak om opplæring i institusjon.