Spørsmål

Kjersti Toppe (Sp): Har kommunene adgang til å nekte å gi hjemmetjeneste eller annen nødvendig helse- og omsorgstjeneste i hjemmet til innbyggere som bor i ytre deler av distriktene?

Begrunnelse

Statsforvalteren i Vestland har i brev til Kinn kommune bedt om redegjørelse for kommunens utarbeidelse av ny tjenestestandard, og at de ikke lengre gir tjenester til innbyggere bosatt på øyene, heller ikke i dalene. Det innebærer at de som er bosatt i ytterste del av distriktene ikke lengre får kommunale helse- og omsorgstjenester hjemme. I brevet viser Statsforvalteren til helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1, jf. § 4-1 og pasient og brukerrettighetsloven § 2-1 om kommunens plikt til å gi nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.
Jeg er gjort kjent med at andre kommuner også vurderer å nekte innbyggere som bor i ytterste delene av distriktene helse- og omsorgstjenester i hjemmet.
Jeg er sterkt bekymret om dette skal bli akseptert som en standard for kommunene, fordi det vil være en trussel mot likeverdige helsetjenester der folk bor.

Svar

Jan Christian Vestre: Det følger av helse- og omsorgstjenestelovens § 3-1 første ledd at kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Bestemmelsen korresponderer med pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 annet ledd som fastslår at pasient og bruker har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Kommunens plikt til å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester kan i prinsippet ikke avgrenses til nærmere bestemte geografiske områder innad i kommunen.
Når det gjelder omfanget av tjenestene fremgår det av Ot.prp. nr.66 (1981-82) (forarbeidene til tidligere kommunehelsetjenesteloven som var forløperen for dagens helse- og omsorgstjenestelov) at kommunens plikt til å yte nødvendig helsehjelp vil være avgrenset til det som økonomi, tilgang på helsepersonell og utstyr gjør mulig. Det heter videre at det ikke er meningen med bestemmelsen å pålegge kommunene en urimelig og urealistisk forpliktelse. Dog må man forutsette at det finnes en minstestandard som en kommune ikke kan gå under. Fastleggingen av standarden må overlates til praksis, og sees på bakgrunn av den økonomiske situasjonen i helsesektoren generelt, og i den enkelte kommune spesielt, slik den til enhver tid fortoner seg.
Den enkelte kommune står relativt fritt til selv å avgjøre hvordan den ønsker å organisere og innrette sitt tjenestetilbud ut fra hva som måtte være mest hensiktsmessig ut fra lokale forhold og behov. Det følger av lovens bestemmelser at kommunen skal yte nødvendige og forsvarlige tjenester. Regelverkets system er at ingen har rett på en bestemt helse- eller omsorgstjeneste fra kommunen. Det er opp til kommunen å avgjøre hvilket tilbud den enkelte skal få ut fra den enkeltes behov sett i sammenheng med de tilbud og ressurser kommunen har til rådighet.