Spørsmål

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV): Er statsråden enig med Arbeidstilsynet i at den høye forekomsten av psykiske helseplager hos forskere er et spørsmål som må løftes til systemnivå, og hva kan statsråden tenke seg å gjøre for å ta tak i problemet?

Begrunnelse

Forskningsinstituttet NIFU la 15. januar fram en rapport som viser at forskere sliter langt mer med psykiske helseplager som depresjon, angst og søvnproblemer knyttet til jobben, enn befolkningen for øvrig. Særlig utsatt er unge forskere, som stipendiater og postdoktorer. To av tre unge forskere sliter med psykiske plager som skyldes jobben.

Vi vet at stipendiater og unge forskere er i en karrierefase preget av mye usikkerhet, blant annet knyttet til finansiering og midlertidige ansettelsesforhold. Vi vet også fra tidsbruksundersøkelser at vitenskapelig ansatte i gjennomsnitt jobber langt ut over normal arbeidstid hver uke. Usikkerheten i karriereløpet er en av hovedgrunnene til at bare en av tre unge forskere, og bare en av fem postdoktorer, vil anbefale andre unge en forskerkarriere (tall fra 2023).
Når ansatte i akademia i så stor grad rapporterer om psykiske plager knyttet til jobben, må løsningene ligge på systemnivå, skrev Arbeidstilsynets direktør Ingvill Kvernmo i en kommentar til NIFU-rapporten.

Svar

Sigrun Aasland: Jeg deler representantens og Arbeidstilsynets bekymring for den høye forekomsten av psykiske helseplager hos stipendiater og unge forskere. Unge forskere står ofte i lange perioder i usikre, midlertidige arbeidsforhold. Samtidig kan det være krevende å bygge karriere i en konkurransepreget sektor og i en periode hvor mange er i etableringsfasen. Derfor har regjeringen truffet flere tiltak på systemnivå. Blant annet har vi gjort endringer i loven og forskriften som regulerer tilsettinger ved universiteter og høyskoler: Adgang til midlertidige ansettelser er redusert, og perioden for postdoktorstillinger er økt til minimum 3 år. I tillegg stilles det nå strengere krav om oppfølging av stipendiater og postdoktorer, blant annet ved at de skal ha tilgang til karriereveiledning. Nytt lovverk trådte i kraft i 2024, og jeg forventer at endringene over tid vil bidra til mer forutsigbarhet for forskerne, og dermed også redusere stress og press som medfører psykiske helseplager.
I tillegg har institusjonene et stort ansvar som arbeidsgivere for forskerne. De skal sikre gode og forutsigbare rammer gjennom ansettelsesforløpet, ikke minst ved å sørge for realistiske rammer for tidsbruk til ulike arbeidsoppgaver samt tilstrekkelig støtte og veiledning. De siste årene har vi sett at institusjonene har redusert midlertidigheten, etter tydelige styringssignaler.
Den omtalte NIFU-undersøkelsen og andre undersøkelser understreker samtidig at det er viktig å jobbe systematisk og kontinuerlig med arbeidsvilkår i akademia, spesielt for forskere i tidlig karriere. Jeg er opptatt av å få et godt kunnskapsgrunnlag og en god forståelse av hva som ligger bak de ulike resultatene. Blant annet trenger vi å belyse hva som kan skyldes ettervirkninger av koronapandemien og hva som er mer strukturelle årsaker. Om kort tid vil jeg oppnevne en ekspertgruppe som skal vurdere hvordan fremtidens doktorgradsutdanning best kan møte samfunnets utfordringer og behov for forskerkompetanse. Ekspertgruppen skal blant annet vurdere hvordan vi kan sørge for gode, forutsigbare og realistiske rammer og karriereløp for de som tar doktorgradsutdanning i Norge.