Spørsmål

Silje Hjemdal (FrP): Hva vil statsråden gjøre for å forsikre seg om at kommunene ved søknad om serveringsbevilling ikke etterspør mer dokumentasjon enn det de er satt til å forvalte?

Begrunnelse

Serveringsloven § 8 fastsetter hvilke dokumentasjonskrav kommunene kan stille ved søknad om serveringsbevilling. Bestemmelsen angir både hvilke opplysninger som er obligatoriske, og hvilke tillegg kommunen kan be om, samtidig som den setter klare rammer for kommunenes adgang til å kreve ytterligere dokumentasjon.
Jeg er i møter med ulike aktører gjort oppmerksom på at praksis i mange kommuner er at det ofte stilles langt flere og strengere dokumentasjonskrav enn det loven gir hjemmel for. Næringsaktører forteller at kommuner ber om mer og annen dokumentasjon ved søknad om serveringsbevilling enn det serveringsloven åpner for, herunder dokumentasjonskrav som bl.a. ligger under Arbeidstilsynets og Mattilsynets ansvarsområder.
Eksempler fra flere kommuner viser at det blant annet kreves firmaattest, kopi av pass/ID, aksjeeierbok, arbeidsavtaler, dokumentasjon på yrkesskadeforsikring, brukstillatelse, dokumentasjon på ansettelser, bekreftelse på etterlevelse av allmenngjort lønn samt andre forhold som ikke følger av serveringsloven. Noen tilfeller kan det også stilles spørsmål ved om det stilles krav som kan være i strid med lovens ordlyd.
Denne praksisen bidrar til unødvendig byråkrati, økte kostnader og manglende forutsigbarhet for næringsdrivende, og fører til store forskjeller mellom kommuner i hvordan regelverket praktiseres. Det kan også stilles spørsmålet om opplysningene som enkelte krever, har reel nytte og faktisk benyttes i forbindelse med søknad om serveringsbevilling. Det er presisert i serveringslovens § 3 andre ledd at bevilling skal gis så lenge søker oppfyller kravene i lovens §§ 4-6, jf § 7.

Svar

Cecilie Myrseth: Serveringslovens formål er å sikre forsvarlig drift av serveringssteder av hensyn til næringen, gjestene og samfunnet for øvrig. Utgangspunktet etter serveringsloven § 3 er at den som gjør seg næring av å drive serveringssted må ha serveringsbevilling gitt av kommunen. Bevilling skal gis dersom kravene i lovens §§ 4 til 6, jf. 7, er oppfylt, og det ikke foreligger forhold som av politimessige hensyn gjør det utilrådelig at serveringsbevilling gis. Paragrafene 4-6 omhandler krav til daglig leder, etablererprøve og vandel.
Det er kommunen som behandler søknader om serveringsbevilling. Som stortingsrepresentanten påpeker, stiller lovens § 8 konkrete krav til hva en søknad skal inneholde. Dette er nødvendig for å sikre at kommunene har tilstrekkelig grunnlag for å behandle søknadene.
En søknad skal blant annet oppgi navn og adresse på den som skal drive serveringsstedet, samt organisasjonsnummer og eiersammensetning dersom det drives av en juridisk person. Videre skal søknaden inneholde opplysninger om hvor serveringsstedet skal ligge, dokumentasjon på at daglig leder har bestått etablererprøven og skatteattest for den som skal drive serveringsstedet. Dersom kommunen finner det nødvendig, kan det i tillegg kreves leiekontrakt, finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett.
Jeg legger til grunn at kommunene følger serveringsregelverket i sin behandling av bevillingssøknader. Det er også viktig å understreke at kommunens avgjørelse om serveringsbevilling kan påklages til statsforvalteren. Kommunen kan ikke treffe avgjørelser som bygger på utenforliggende hensyn, og dersom en søker er uenig i kommunens avgjørelse kan klageadgangen benyttes.
Avslutningsvis vil jeg fremheve at det er nyttig for meg å få informasjon om hvordan serveringsregelverket fungerer i praksis. Alle innspill tas med i det videre arbeidet med oppfølgingen av loven.