Spørsmål

Helene Røsholt (H): Hvordan har departementet vurdert konsekvensene av endringene i Rundskriv A-1/2025 for arbeidsinsentiver og overgang fra økonomisk sosialhjelp til arbeid, hvilke tiltak vurderer regjeringen for å sikre at endringene ikke svekker kommunenes arbeid med å få flere mottakere raskere i jobb, og er kommunene blitt – eller vil de bli – kompensert for de økte utgiftene disse endringene forventes å medføre i 2026?

Begrunnelse

I Rundskriv A-1/2025 – Statlege rettleiande retningslinjer for økonomisk stønad for 2026 fremgår det at utgifter til blant annet internett og bredbånd, transport og andre nødvendige utgifter fortsatt skal inngå i vurderingen av livsopphold, men at disse ikke lenger er inkludert i grunnlaget for de statlige veiledende satsene. Dette fremstår som en endring sammenlignet med Rundskriv A-2/2024 for 2025, der flere av disse utgiftene i praksis var innarbeidet i satsene.
Flere kommuner melder at dette vil medføre en betydelig økning i utbetalingene av økonomisk sosialhjelp, ettersom utgifter til internett, transport (busskort/reiseutgifter mv.) nå må vurderes og innvilges i tillegg til livsoppholdssatsene i hver enkelt sak. For større familier kan dette innebære en vesentlig økning i samlet stønad, og kommunene anslår økte kostnader per mottaker per måned, særlig for større husholdninger, og at endringene kan redusere den økonomiske gevinsten ved å gå fra stønad til arbeid. Dette kan gjøre det mer krevende å nå målet om at flere skal komme raskere i jobb og færre leve av offentlige ytelser.

Svar

Kjersti Stenseng: Av representantens begrunnelse for spørsmålet, framkommer det at det gjelder omtalen av hva de veiledende satsene i Rundskriv A-1/2025 Statlege rettleiande retningslinjer forøkonomsisk stønad i 2026 omfatter og ikke omfatter.
Jeg vil først presisere at økonomisk stønad (sosialhjelp) etter sosialtjenesteloven skal sikre et forsvarlig livsopphold for de som ikke selv kan sørge for dette gjennom arbeid, egne midler, eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter. Stønaden er dermed et siste sikkerhetsnett i velferdsordningene. Den er ment å være midlertidig, og er sterkt behovs-prøvd. Hovedprinsippet er at det skal foretas konkrete og individuelle vurderinger av mottakerens hjelpebehov, stønadsbeløp og stønadsform.
Jeg vil også peke på at stønaden, som en del av sosialtjenesteloven, inngår i en større sammenheng. Nav-kontoret skal gjennom tjenestetilbudet til, og oppfølgingen av, tjeneste-mottaker bidra til at vedkommende så langt som mulig blir i stand til å sørge for seg selv. Samtidig som stønaden skal sikre et forsvarlig livsopphold og bidra til sosial og økonomisk trygghet, skal den også forvaltes av Nav-kontoret slik at den bidrar til å fremme sosialtjenestelovens øvrige overordnede formål. Disse dreier seg blant annet om å bidra til sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet, og å fremme overgang til arbeid. Stønaden må derfor ses i sammenheng med de andre sosiale tjenestene, som for eksempel oppfølging av mottaker gjennom opplysning, råd og veiledning og annen individuelt tilpasset oppfølging inkludert aktivitet. Mange sosialhjelpsmottakere har sammensatte behov, som for eksempel også involverer helseproblemer, og har behov for en helhetlig oppfølging som også kan involvere andre deler av tjenesteapparatet.
Sosialtjenesteloven har ingen bestemmelser om selve stønadsnivået for sosialhjelp. Dette er fordi fastsettelsen av stønadsnivået skal baseres på konkrete og individuelle vurderinger, og ikke være en fast størrelse. Stønaden skal være på et nivå som bidrar til å realisere formålene med loven for den enkelte. Loven gir veiledning om stønadsnivået i formåls-bestemmelsen, og i kravet om at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold. Dette er nærmere beskrevet i rundskrivet til loven. Stønaden skal sikre et forsvarlig livsopphold, og skal gis etter en individuell behovsprøving. Begrepet forsvarlig livsopphold er ikke entydig definert, men vil variere ut fra personlige forhold, som familiesituasjon, husstandens størrelse, bosted, bosituasjon, alder og helse. Hvis tjenestemottaker har barn, skal det tas særlige hensyn til deres behov. Dette innebærer skjønnsmessige vurderinger.
De statlige veiledende satsene i Rundskriv A-1/2025 er ment å bidra til å redusere ubegrunnede forskjeller i stønadsnivået mellom kommuner og innad i den enkelte kommune. De omfatter derfor ikke alle utgifter som er nødvendige for å sikre et forsvarlig livsopphold. Omtalen av hvilke typer utgifter som ligger til grunn for de veiledende satsene, og eksempler på hvilke typer utgifter som ikke gjør det, er oppdatert i Rundskriv A-1/2025. Endringene i rundskrivet er en erkjennelse av at omtalen ikke har vært tilstrekkelig klar, og er også en del av oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak 69 (2023-2024). I praksis har det vært uklarheter i hvordan retningslinjene med de veiledende satsene skulle forstås. Det er derfor tydeliggjort at utgifter til internett og bredbånd, transport, og utgifter til organiserte fridtids-aktiviteter for barn er blant de nødvendige utgifter som kan variere mye og som derfor ikke omfattes av de veiledende satsene. Variasjonen i disse behovene er knyttet til både bosted og individuelle forhold.
Jeg vil understreke at de veiledende statlige satsene kun er nettopp et veiledende utgangs-punkt ved fastesettelse av økonomisk sosiahjelp. De sier noe om nivå på en type livs-oppholdsutgifter, men ikke noe om det individuelle behovet og utmålingen av stønad. Nav-kontoret har både rett og plikt til å foreta individuelle og skjønnsmessige vurderinger i hver enkelt sak. Det innebærer at hvis personens faktiske behov er høyere eller lavere enn det som følger av de veiledende satsene, skal dette også reflekteres i utbetalingen.
Den oppdaterte omtalen i Rundskriv A-1/2025 endrer ikke på de individuelle vurderingene av behov som Nav-kontoret alltid har skullet gjøre, også av den typen utgifter som nå omtales eksplisitt. Kommuenen er derfor ikke tilført ekstra midler som følge av oppdateringen. Det vurderes heller ikke at oppdateringen vil medføre endringer i utbetalinger som vil påvirke arbeidsinsentiver i vesentlig grad. Jeg vil til slutt også nevne at at det i Rundskriv A-1/2025 fremdeles framholdes at

«Dersom stønadsbeløpet til arbeidsfør mottakar er på nivå med, eller over, kva mottakaren kan forventast å få gjenom arbeid, må det også gjerast ei særskild vurdering av nivået og krav til aktivitet.»