Spørsmål

Lars Haltbrekken (SV): Det er ulik praksis på hvordan kommuner som grenser til samme villreinområde praktiserer lov om motorferdsel i utmark og saker etter plan og bygningsloven. Villrein er villrein uansett kommune.
Hvordan vil statsråden sikre at kommunene rundt samme villreinområde samordner praksis om motorferdsel og dispensasjonssaker etter plan- og bygningsloven på en måte som sikrer lik praksis, og i henhold til tiltaksplanene for villrein som eksempel på slik varierende praksis er kommunene Oppdal, Folldal og Tynset i Knutshø villreinområde?

Begrunnelse

I tiltaksplanene for villrein i Snøhetta, Knutshø og Rondane av 19. 09.25 er det å redusere og tilpasse motorferdsel i villreinområdene et av flere tiltak. Det samme er bedre kontroll med nye arealinngrep og med dispensasjonssaker etter plan og bygningsloven i områdene. I disse villreinområdene er store deler av arealene vernet som nasjonalpark eller landskapsvernområder. Her sikrer vernebestemmelsene og behandling hos de aktuelle nasjonalparkstyrene at aktuelle saker behandles likt uavhengig av kommune. Utenfor verneområdene varierer praksis mellom kommunene. Alle tre kommuner har betydelige arealer med villreinområde utenfor landskapsvernområdet i Knutshø villreinområde. Oppdal fornyer alle sine snøskuterdispensasjoner i år. Til hytter ved Orkelsjøen i Knutshø villreinområde har tidligere hytteeierne fått dispensasjon til inntil ti turer per hytte og sesong. Fra i år reduserte kommunen dette til seks, og avkortet sesongen 14 dager i hver ende. Disse om lag 70 hyttene har bilvei i sommersesongen, slik at tyngre / omfattende transport kan utføres da. Av hensyn til villreinen har Statsforvalteren etter klage fra villreinnemnda opphevet vedtaket, og foreslår én tur per sesong og hytte. Begrunnelsen er at kommunen ikke har vurdert samlet belastning etter naturmangfoldloven § 10. Videre har ikke kommunen vurdert transportbehovet om vinteren ut fra at det er bilvei om sommeren. Dispensasjon etter aktuell bestemmelse – motorferdselforskriften § 5 c – åpner ikke for persontransport. Folldal gir inntil 3 turer per hytte om det er villreinområde eller ei, uavhengig av veitilknytning om sommeren. Tynset gir 10 turer til hytter med bilvei og 5 til hytter uten utenfor villreinområdene, i villreinområdene «strengere praksis» med individuell praksis for hver sak – kommunen oppgir 3-4 turer og at de legger vekt på hva villreinnemd og -utvalg sier. De får sakene til uttalelse. I verneområdene på Dovrefjell gis normalt inntil to turer med leiekjører per sesong til hytter med bilvei om sommeren og inntil fire der det ikke er bilvei. Dette gjelder ordinære helårshytter av en viss størrelse, tilsvarende som ved Orkelsjøen. Jakt og fiskebuer inntil to.

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Det er sentralt med en god lokal forvaltning av villreinens leveområder for å forbedre tilstanden for villrein, både når det gjelder motorferdsel og arealforvaltning. Det er samtidig kjent for meg, at kommuner som grenser til samme villreinområde har varierende praksis for motorferdsel og dispensasjonssaker etter plan og bygningsloven. Tiltaksplanene for Rondane, Snøhetta og Knutshø, som ble vedtatt 19. september 2025, inneholder flere tiltak knyttet til nedbygging av areal og motorferdsel i villreinområder. Flere av tiltakene har også som formål å samordne praksisen mellom kommunene som grenser til villreinområder. Tiltaksplanen er ikke juridisk bindende, men oppfordrer ulike aktører til å gjennomføre forskjellige tiltak. Kommunene spiller en nøkkelrolle i den videre oppfølgingen av tiltaksplanene
Alle de tre vedtatte tiltaksplanene inneholder tiltak med formål om å redusere negativ påvirkning på villrein fra motorferdsel. Dette er blant annet tiltak som oppfordrer kommuner og andre myndigheter til reduksjon og tilpasning av motorferdsel i utmark i villreinområder ved vurdering av søknader om motorferdsel etter motorferdselloven eller verneforskrift. Det er også et tiltak om økt kunnskap og bedre samordning av motorferdsel i utmark i villreinområder.
Videre jobber jeg for å få på plass et nasjonalt system for digital saksbehandling og rapportering for motorferdsel i utmark. Sistnevnte vil forenkle rapportering og bidra til økt kunnskap, noe som vil gi bedre forutsetninger for samordning på tvers av kommuner som grenser til villreinområder. Det vil også kunne bidra til at nødvendig motorferdsel bedre kan tilpasses villreinens behov. For å sikre bedre samordning, skal det blant annet etableres dialogforum hvor alle aktører som forvalter motorferdsel i det aktuelle villreinområdet deltar. I forumet skal motorferdselen i det enkelte villreinområdet gjennomgås, og man skal tilstrebe samordning og reduksjon. Miljødirektoratet skal koordinere og lede dette arbeidet.
Når det gjelder arealinngrep har kommunene den primære arealmyndigheten. Jeg mener det er riktig at kommunene forvalter sine egne arealer, og vi oppfordrer alle kommuner til å oppdatere sine arealplaner på bakgrunn av ny kunnskap om konsekvenser for villrein. Selv om kommunene har hovedansvaret for arealforvaltningen, finnes det noen klare statlige rammer og retningslinjer. Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet ligger til grunn for kommunenes planlegging og enkeltvedtak etter plan- og bygningsloven. Retningslinjene har flere bestemmelser som retter seg direkte mot forvaltningen av villreinens leveområder. Det følger av retningslinjene at «Arealplanleggingen skal bidra til å nå målet om en helhetlig og restriktiv arealforvaltning i villreinfjellet. Dette innebærer at det skal være en høy terskel for inngrep i villreinens leveområder.» I tillegg har retningslinjene mer generelle bestemmelser som også har betydning for villrein. Dette gjelder blant annet prinsippet om at fortetting og transformasjon skal vurderes og bør utnyttes før nye utbyggingsområder settes av og tas i bruk for alle utbyggingsformål. Videre at det i fjell og utmark er viktig at fritidsboligområder skal avgrenses mot sammenhengende natur-, villrein- og friluftsområder, kulturmiljøer og viktige områder for landbruk, reindrift og andre næringer.
Videre mener jeg fylkeskommunen, gjennom revisjon av regionale planer, kan spille en viktig rolle i å samkjøre kommunene på tvers det enkelte villreinområdene. I de vedtatte tiltaksplanene oppfordres fylkeskommunene til å vurdere å definere soner i plankart med ulike grader av restriksjonsnivåer, nettopp med den hensikt å samordne arealforvaltningen mellom kommuner som grenser til samme villreinområde.
God lokal forvaltning av villrein er en grunnleggende forutsetning for å snu den negative utviklingen og på sikt forbedre tilstanden for villreinen. Dette legger også et viktig ansvar på kommunene, et ansvar jeg opplever at de tar på stort alvor. Det er derfor viktig at kommunene opplever at alle bidrar og at byrdefordelingen er noenlunde jevn.
Jeg mener tiltaksplanene danner en felles ramme og et godt grunnlag for den videre forvaltningen av villreinen.